Det tok mindre enn seks måneder å ødelegge demokratiet i Tyskland. Hvor lang tid tar det i USA?

Forvandlingen av det republikanske partiet i autoritær retning vekker ubehagelige assosiasjoner, skriver Bernt Hagtvet. På bildet: en Trump-tilhenger under en «Stop the Steal»-demonstrasjon etter presidentvalget i 2020. Foto: Emily Elconin, Reuters

Det tok mindre enn seks måneder å ødelegge demokratiet i Tyskland. Hvor lang tid tar det i USA?

Står USA foran en demokratisk endetid? Har historien noe å lære oss? Mellom Weimarrepublikkens nedgang fra 1930 til 1933 og dagens regime i Washington – er det berøringspunkter?

Disse spørsmålene har fått en uhyggelig aktualitet. Det første tyske demokratiets undergang er blitt stående som et gresk skjebnedrama med en utgang som ikke kunne hindres. Men var slutten uunngåelig?

Når kunne det tyske agrare, tungindustrielle og finansielle oligarkiets forsøk på å nøytralisere Adolf Hitler ha vært stanset?

Så sent som i januar 1933 var det mulig. Er Washington midtveis i januar 1933 i dag?

Tok seks måneder å ødelegge demokratiet

Det tok mindre enn seks måneder å ødelegge demokratiet i Tyskland. De borgerlige partiene oppløste seg selv sommeren 1933. Verden har sett endringer på kort tid som få hadde forutsett. Tempoet i forandringene er det første likhetstrekket med dagens situasjon.

Weimars sammenbrudd kan først og fremst forstås som et resultat av Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiets (NSDAP) enorme fremgang ved valgene. (Beste oppslutning var 37,2 prosent i august 1932.)

Hitler ble gitt makten, i det ytre helt etter loven, av president Paul von Hindenburg.

Dette valgnivået kan i sin tur sees på som konsekvens av børskrakket den svarte lørdagen på Wall Street i 1929. Det førte til 6,7 millioner arbeidsløse og en dyp økonomisk krise. Begge disse momentene er en strukturforklaring.

Adolf Hitler ble gitt makten, i det ytre helt etter loven, av president Paul von Hindenburg, skriver Bernt Hagtvet. Bildet viser Hitler (t.v.) som hilser på von Hindenburg i Berlin i 1934. Foto: AP, NTB

Men her må vi skille mellom struktur – det vil si de langsiktige, tunge føringene av økonomisk, geografisk, politisk, demografisk og kulturell art som rammer inn handlinger – versus konjunktur. Altså sammenstillingen av tilfeldigheter, svik og allianseformer, individers rolle, tro og kunnskaper.

Glem ikke hva britene sier: «Very nearly everything in world history very nearly did not happen».

Derfor: Hva er mest relevant for å forstå dagens Washington? Er det USAs geopolitiske og geoøkonomiske stilling, brede velgergruppers subjektive opplevelse av å bli nedvurdert og økonomisk skadelidende? Eller president Donald Trumps idiosynkrasieridiosynkrasierSærmerkt individuell atferd eller egenskap. Kilde: ordbøkene.no, uvitenhet og/eller fordommer?

Flere likheter mellom 1933 og 2025 melder seg.

Nazismens fremste stigbøyleholder

I Weimars sluttfase ble for eksempel arenaen for skjebnesvangre beslutninger snevret dramatisk inn. Dette er en klassisk illustrasjon av individnivået.

I 1933 fikk enkeltpersoner fikk avgjørende, ja, skjebnesvanger betydning. Et eksempel er intrigemakeren Franz von Papen. Han ble nazismens fremste stigbøyleholder. Det var han som overbeviste Hindenburg til å utnevne Hitler. (Papen angret aldri og ble frikjent i Nürnberg i 1946.)

Tilsvarende: President Hindenburgs sønn, Oskar, en mann som i likhet med sin far hadde begrensede åndsevner. Han hisset opp faren i januar 1933 til å tro at hæren og general Kurt von Schleicher, Hindenburgs siste kansler, ville begå kupp.

Det var en vrangforestilling som bidro til at faren lot seg overtale.

I Washington nå ser vi noe av den samme klikkdannelsen: Trumps og Vances familie trekkes direkte inn i statshandlinger, og arenaen ellers innskrenkes til et koterikoteriKlikk som holder andre ute. Kilde: ordbøkene.no av lojalister.

Trump omgir seg helst med underdanige folk. Lojalitet er hans primære verdi, ved siden av penger, makt, hevn og selvdyrking. Den som viser selvstendighet, for eksempel sentralbanksjef Jerome Powell, trues med avskjed. Han kvitter seg alle som opponerer, fra sjefen ved USA-basen på Grønland, til øverstkommanderende for USAs væpnede styrker.

De smygendes inntogsmarsj

Her finnes det mønstre: Niccolò Machiavelli beskrev allerede for 500 år siden hvordan den dårlige fyrsten omga seg med smigrere, spyttslikkere og inkompetente karrierestrebere. Den gode fyrsten ville se disse marginale eksistenser og kvitte seg med dem.

Ikke Trump.

Dagens hvite hus er full av slike folk, fra tidligere Fox News-verter til folk hvis fremste kvalifikasjon er lojalitet, for eksempel justisministeren, sjefen for det nasjonale sikkerhetsråd og forsvarsministeren, som nylig delte militære ordrer med journalister. Nasjonal sikkerhetssjef Michael Waltz måtte til slutt gå.

Trump er kjennetegnet av jaget etter total kontroll. Derfor forfølger nå Trump alle som var imot ham – fra Liz Cheney til advokatfirmaer. Og han er lettsåret og glemmer ingenting.

Her er likhetstrekk med Hitlers herredømmeform. Men Føreren drepte de han ikke likte, for eksempel i «De lange knivers nattDe lange knivers nattDe lange knivers natt er en betegnelse på natt til 30. juni 1934, da Ernst Röhm og flere av hans hans allierte i SA (Sturmabteilung) ble drept på Adolf Hitlers ordre. Kilde: Store norske leksikon» i 1934. Ennå er ikke Trump der.

Men hva gjør hans benådede bøller, for eksempel The Oath Keepers, mot liberale dommere om de får et lite vink fra Det hvite hus?

Der er vi nå.

Opportunistisk anti-antisemittisme

Trump bruker nå bevisst anklagene om antisemittisme mot universitetene. Men det er ren opportunisme: Trump har tidligere brukt antisemittiske illustrasjoner for eksempel i sin presidentkampanje mot Hillary Clinton i 2016, og hadde intet å si da han benådet de voldsforbryterne som 6. januar 2020 marsjerte under skilt som «Camp Auschwitz» og slagord som «Jødene skal ikke få erstatte oss».

Trump er plutselig blitt opptatt av det han mener er antisemittisme (det vil si all kritikk av Israel). Denne bevisst brede bruken av anti-semittismebegrepet burde være lett gjennomskuelig. En skammelig trivialisering av den største forbrytelsen i Europa i det 20. hundreåret, nazistenes «Endlösung»«Endlösung»I løpet av andre halvdel av 1941 iverksatte tyskerne det de omtalte som «den endelige løsningen», hvor målet var systematisk å tilintetgjøre Europas jødiske befolkning. Kilde: Store norske leksikon.

Vekker ubehagelige assosiasjoner

Det er store forskjeller fra i dag til 1933. USA har ikke preindustrielle landlige eliter som konspirerer mot demokratiet, som Tyskland i 1933. Eller en predemokratisk bondebefolkning som den gang ble en grøderik grunn for nazipartiets velgermobilisering.

USA er heller ikke i en økonomisk krise av den typen som traff Weimar-republikken i 1929.

Men USA har evangeliske, lavkirkelige sekter som i sin underdanighet under Trump minner om de lutherske kirkenes nazitendenser i mellomkrigstiden, for eksempel demonstrert i deres valgstøtte til NSDAP i 1930 og 1932.

Dagens USA har ikke totalitære bevegelser på hver side av spekteret, som Berlin i Weimar-tiden. Men forvandlingen av det republikanske partiet i autoritær retning fra president Ronald Reagans tid vekker ubehagelige assosiasjoner i dag.

Parlamentet i Berlin i Weimartiden ble paralysert av beslutningskrise fordi kommunistene og nazistene blokkerte, og de borgerlige partiene ble fliset opp.

Dagens situasjon i Kongressen vekker assosiasjoner i samme retning. Kongressen trues stadig av beslutningslammelse som minner om 1933.

Pengearistokratiet

Trump omgis ikke av adelige eliter. Men det plutokratiske oligarkiet som nå har inntatt Washington, synes å ha temmelig mange av de samme holdningene som det tyske halv-føydale høyborgerskapet hadde i 1930:

• Demokrati- og kunnskapsforakt og konspirasjonstenkning
• «De/oss»-mentalitet, maktdyrking, voldsaksept og systematisk fravær av motforestillinger
• «Ja-menn», det vil si klakører i hele systemet, systematisk nedvurdering av minoriteter og motstand mot etnisk og religiøst mangfold

Valgene er en viktig forskjell fra 1933 til 2025.

Fra 1930 til 1932 ble det avholdt fem landsomfattende valg. Valgene skulle redde Tyskland ut av krisen. Men valgene – hvorav flere ikke var nødvendige – hadde motsatt effekt: De ble de rene kanaler for nazistene.

Valgene intensiverte krisen.

I Storbritannia på samme tid ble valgene utsatt, hvilket bidro til å demme opp for det britiske fascistpartiet British Union of Fascists under Oswald Mosley. I dagens USA er dette motsatt: Nå baserer opposisjonen mot Trump seg på valg, først de lokale og så mellomvalget i 2026.

Kampen er alt i gang.

Dette er en avgjørende forskjell til Berlin i 1933. Og gir håp.

Kjernen i all antidemokratisk ideologi

Punktvis kan berøringspunktene sammenfattes slik:

• Nasjonal ydmykelse: idyllisér fortiden etter egne behov, historisk korrekthet helt uviktig.
• Foregripende lydighet, klassisk hersketeknikk i autoritære regimer.
• Imperialisme: krev mer Lebensraum for deg selv.
• Politisering av overpolitiske institusjoner.
• Trump avskjediger høytstående militære og overtar/truer kulturinstitusjoner, for eksempel universitetene og Kennedy-senteret.
• Trump ser helt klart at forskning står i motsetning til alt han står for.
• Utvidelse av rommet for trusler: skap frykt, høst deretter fruktene fra en redselslagen fiende.
• Spre systematisk tvil om du vil respektere rettskjennelser og forfatningsregler.
• Pisk opp frykt for vold, vis forståelse for pøbler – bruk staten når du undertrykker meningsmotstandere.

Vit at alliansen mellom elite og mobb er kjernen i all antidemokratisk ideologi fra antikkens Athen til i dag.

Hamrer løs på temaet om nasjonal ydmykelse

Demokratienes krise i mellomkrigstiden er forbundet med nederlag i første verdenskrig. USA seiret i første og annen verdenskrig og har ikke tapt store kriger etterpå. (Vietnamkrigen ble fort glemt. Den ydmykende evakueringen fra Kabul etterlot ikke mange sår.)

Amerika er i dag ikke ydmyket som Tyskland var i 1930. Likevel hamrer Trump løs på dette ydmykelsestemaet. Han sier han vil gjenskape en tapt nasjonal storhetstid. Dette er kjernen i «Make America Great Again» (Maga).

Men hvilken fortid? Antagelig før de svartes frigjøringskamp, før metoo, før minoritetenes selvhevdelse, tilbake til den mannlige hvite middelklasses kontroll.

Nazismen var også fortidsvendt. Hitler holdt oppe en fremtid som var en projeksjon av en romantisert antimoderne fortid – før arbeiderreisning, industrialisering, urbanisering og forurensning.

Vi sier denne lengselen – så viktig for nazismens fascinasjonskraft – var utopisk fordi denne fortidsdyrkingen var en ren idyllisering av en fortid som aldri hadde eksistert. Derfor utopisk anti-modernisme.

Trumps fortidsdyrkelse har klare strukturtrekk til felles med denne romantiserende harmonilengselen i nazismen.

Karisma og foregripende lydighet

Diktatorer styrer gjennom sin karisma. Hitler og Benito Mussolini er arketypene. Karismatisk autoritet innebærer at tilhengerne tror på førernes særskilte «nådegave». Den fordrer grenseløs lydighet.

I Hitlers tilfelle dreide det seg om en kraftfull foregripende lydighet: Du gjenfortolker førerens forventninger, fordyper dem og fører dem til ytterpunktene, fordi du mener du representerer Førerens dypeste vilje – uten at han har måttet konkretisere dem. Du adlyder på forhånd.

Adolf Eichmann, offiser i SchutzstaffelSchutzstaffelSchutzstaffel (SS) var en paramilitær fløy av det tyske nazistiske partiet NSDAP, og ble opprettet i 1925 som en væpnet tropp som skulle være livvakt for Adolf Hitler. Kilde: Store norske leksikon (SS), i Ungarn høsten 1944 er paradeeksempelet der han desavuertedesavuerteTa avstand fra; ikke ta hensyn til. Kilde: ordbøkene.no SS-lederen Heinrich Himmlers ordre om å stoppe deportasjonen av jøder fordi det umulig kunne samstemme med Førerens vilje. «Working towards Hitler,» kalte historikeren Ian Kershaw denne herskerform.

Den samme mekanismen om foregripende lydighet gjelder også Josef Stalins regime: Han behøvde ikke konkretisere sine ordrer fordi han kunne ta for gitt at de underordnede – enten av frykt eller på grunn av betingelsesløs, karismatisk fundert lojalitet – ville overfortolke hans ønsker og overoppfylle hans drapskvoter. Derfor «Den store terrorenDen store terrorenDen store terroren er navnet på den store bølgen av statlig initiert terror som rammet Sovjetunionens befolkning i årene 1937–1938. Terroren innebar tvangsarbeid, tortur og henrettelser, og ble igangsatt av Sovjetunionens statsleder Josef Stalin. Kilde: Store norske leksikon».

Resultatet i Tyskland var det som er blitt kalt den «kumulative» (oppsamlende) radikalisering av jødeforfølgelsene: Systemet kappløp om å gjenfortolke det underordnede mente var Hitlers ønsker, fordi den allmenne oppfatning var at Hitler alltid tenkte mest ekstremt.

Det som skjer nå i Washington kan studeres innenfor denne rammen. Trump bruker nå hele embetsverket, især Justisdepartement, til å forfølge og straffe alle de som motarbeidet ham. Han kan stole på den overoppfyllende lydigheten som nå gjennomsyrer hele systemet – og til og med på topp-universitetene, ser det ut til (Harvard unntatt).

Dette kommer til å tilta. Det er en risiko for at det ikke finnes motkrefter igjen på grunn av disse underkastelsesmekanismene. Til slutt vil presten Martin Niemöller få rett: Det er ingen igjen å forsvare oss.

Rommet for forfølgelse

Trump er en mester i å skape frykt og forferdelse gjennom sine sensasjonsartede utspill. En blanding av bevisst og ubevisst løgn. De siste utspillene om tollsatser er bare ett eksempel.

Man vet aldri om det dreier seg om bevisste forsøk på å utvide rommet for manipulasjon ved å mørne motstanderen, for så å komme ham i møte. Eller om det hele er alvorlig ment. Den pågående kampen mot universitetene illustrerer poenget.

Hitler hadde samme teknikk overfor sine fiender, men på alvorligere måter, siden han ikke nølte med å drepe og bruke sine militser, i første omgang SturmabteilungSturmabteilungSturmabteilung var det tyske nazistpartiet NSDAPs paramilitære organisasjon. Medlemmene gikk i brune skjorter og fikk derfor det utbredte kallenavnet brunskjorter. Kilde: Store norske leksikon (SA).

I det ytre er det fellestrekk fordi trusselbruken er den samme. Utspill/trusler – og så en tilsynelatende forsonende hånd. Kan man anvende denne parallellitetstenkningen uten å ta høyde for at Hitler var en totalitær despot, kan man spørre. Der er ikke Trump – ennå.

Den store testen

USA har en forfatning med maktdeling i kjernen, men den er alt svekket gjennom republikanernes kontroll med alle tre statsorganene, og har et livskraftig sivilsamfunn. Den store testen kommer når eller hvis Trump ikke vil følge domstolskjennelser. Det er helt uavklart hva som skjer nå.

Han har varslet total revisjon av det føderale politiet (FBI) – hva kan ikke dette politiet da brukes til? Vil de væpnede styrker la seg bruke?

Pressen er alt lagt i kne (jf. skjebnen til Washington Post). Den jevne amerikaner får informasjon fra et nett av medier som i kvalitet får TV 2 til å fremtre som et svalt athensk akademi.

Her ligger en kjerne: så lenge Trump dominerer de sosiale medier, ser det ut til at han kan gjøre omtrent hva han vil. «Lügenpresse» sa Hitler, «fake news» sier Trump.

Som The Guardians spaltist Simon Tisdall skrev nylig: «Demokratiet kan dø i mørke. Det kan dø i despoti. Under Trump vil det dø i idioti».