Det sviktet fire ganger for Trondheim

7 hours ago 6

Lasse Berre (til venstre), Erik Røste, Rita Ottervik, Guri Knotten, Morten Wolden, Stein Opsal og Roar Hildonen under FIS-kongressen i 2016, da Trondheim tapte mot Oberstdorf.

KOMMENTAR: Å skaffe og planlegge et verdensmesterskap skjer ikke uten humper på veien. Det har Trondheim smertefullt fått erfare.

Publisert: 23.02.2025 08:16

– Det er med en stadig styggere smak i munnen at jeg nok en gang setter meg ned og stemmer for mer penger til ski-VM, sa Thomas Sakshaug (MDG) i bystyret før helga.

Misnøyen er ikke urimelig.

Thomas Sakshaug talte da de folkevalgte diskuterte ski-VM i torsdagens bystyremøte.

De folkevalgte var midt i behandlingen av Trondheim kommunes forpliktelser for provisorier i Granåsen.

Økte kostnader har skapt diskusjoner. Samtidig, om vi ser det store bildet, var ideen om et nytt VM i sin tid både god og fornuftig.

En skiregion som historisk er blant de aller beste i verden, og som fortsatt har som ambisjon å reise verden rundt for å sanke medaljer, må innimellom be skiverdenen hjem til seg.

Det bidrar til anleggsopprustning og det vil inspirere barn og unge til å drive med aktiv idrett.

Det skjedde i 1997, to vinteruker det fortsatt mimres over med glede i Trøndelag.

Om ikke noe uforutsett skjer, vil Trøndelag om fjorten dager sannsynligvis se tilbake på de to VM-ukene vi skal gjennom med stolthet.

For det blir folkefest, nå som snart 200 000 billetter er solgt.

Otto Ulseth (til venstre), Guri Knotten, Berit Svendsen og Bård Benum har alle hatt sentrale roller i løpet av de 16 årene som har gått siden VM-ideen dukket opp.

Det blir norske og trolig en hel rekke trønderske medaljer. Og det blir konserter, uteliv, fest og en skiverden som retter øynene mot nettopp oss.

Kanskje vil alt som har skjedd på veien dit til og med være glemt, i hvert fall havne kraftig i skyggen.

Det bør uansett ikke glemmes.

Adresseavisens grundige gjennomgang av hele prosessen, fra idéen om et nytt ski-VM dukket opp for over 16 år siden, forteller om stort engasjement blant kapasiteter både i og utenfor Trøndelag. Samtidig har samspillet, evnen til samle alle gode krefter og å dra i samme retning, i for stor grad manglet.

Dette er fire vesentlige hendelser i historien som har fått konsekvenser for arbeidet helt frem til nå:

1) Overgangen mellom den første VM-generalen Otto Ulseth og den neste, Guri Knotten.

Tanken var fornuftig, der Ulseths evne til å skape regionalt engasjement og sikre at Trondheim ble Norges VM-kandidat skulle erstattes med Knottens internasjonale nettverk og kunnskap om FIS-systemet, for nettopp å vinne kampen mot utenlandske konkurrenter.

– Det håpløse var at de ikke ga ham (Ulseth) beskjed før det var gått altfor lang tid, sier Per Lund.

Både Morten Wolden og Erik Røste innser at overgangen ikke var optimal. Konsekvensene fikk vi se senere, i form av mangelfull regional forankring, skiledere som følte seg tilsidesatt og dermed misnøye blant ressurspersoner som kunne ha båret tunge bører.

Rita Ottervik og Morten Wolden er blant dem som har jobbet aller mest aktivt med ski-VM de siste 16 årene.

2) Tapet under FIS-kongressen i Hellas i 2018. At Trondheim skulle mislykkes i første forsøk (kampen om VM i 2021) var ventet. Tapet mot Planica for VM i 2023 var langt mer overraskende. Dette bidro til stemningsendring i Trondheim og det styrket skepsisen både mot pengebruken i Granåsen og selve VM.

I lys av dette kom også misnøyen med involvering og inkludering til overflaten, noe som kunne ha vært forhindret av en bedre overgang mellom Ulseth og Knotten.

3) Trondheim visste allerede 1. mai 2019, for nesten seks år siden, at byen ville få VM i 2025. På tredje forsøk fantes det nemlig ikke motkandidater. Likevel tok det halvannet år før et styre var på plass.

Da det senere viste seg at det ble gjort flere feilansettelser, fikk ski-VM skikkelig dårlig tid.

Det er grunn til å se kritisk på hvorfor Trondheim ikke utnyttet forhandlingsposisjonen mot FIS (det internasjonale ski- og snøbrettforbundet) bedre da de i 2019 var eneste søker. Det er også grunn til å problematisere i hvor stor grad kostandene nå på tampen kan knyttes til dette, i sammenheng med at etableringen av organisasjonen drøyde.

Den trønderske delegasjonen da tapet mot Planica om VM i 2023 ble klart under FIS-kongressen i Hellas.

4) Ansettelsen av Berit Svendsen som VM-sjef, et valg som blir stadig mer uforståelig. Etter 13 måneder var hun ute, og dermed handlet det i all hovedsak om å få på plass et lag som kunne få mesterskapet i mål. Avgangen til styreleder Bård Benum forsterket inntrykket av uro i organisasjonen.

Hva som har gått tapt på veien av planer og vyer utenom det rent sportslige, som det ble snakket varmt om særlig i den tidlige søknadsprosessen, er et interessant spørsmål.

– Vi må lære av dette. Hvis vi skal søke om store arrangementer i fremtiden, så forventer vi at det gjøres på en bedre måte. Både når det kommer til inngåelse av kontrakter og prosjektstyringen, sa Sakshaugs partikollega Aurora Meland Winger (MDG) under bystyrebehandlingen torsdag.

Berit Svendsen var ferdig som VM-sjef etter 13 måneder.

Det har vært store humper på veien, for mange utskiftninger og for lite kontinuitet.

Nå når VM er noen dager unna, ser heldigvis de gode kreftene i større grad ut til å ha funnet sammen.

Åge Skinstad var gull verdt å få inn som toppsjef. Han er en lagbygger, noe VM-prosjektet lenge manglet.

Interessant blir det også å se hvor sterk organisasjonen blir i årene fremover, når festen er over om to uker, og hvilken form den kommer til ha.

Verken styrelederen eller VM-sjefen har tilhold i Trøndelag, som Vegard Ulvang påpeker.

Står trønderske ledere klar for å overta styringen for videre aktivitet og engasjement i VM-anlegget?

Adresseavisens kommentator Birger Løfaldli.

Når VM-rusen slukner handler det om å samle miljøer og ressurspersoner, og lede dem i samme retning.

Slik at engasjementet ikke forsvinner, kompetansen fra VM beholdes og hverdagsanlegget i Granåsen kan lånes ut til store, internasjonale skirenn også i fremtiden.

Trondheim sviktet på dette feltet i årene etter 1997.

Dette vil være med på å avgjøre det sentrale spørsmålet som fortsatt er for tidlig å ta stilling til:

Var det verdt det?

Read Entire Article