Det skal være rom til å diskutere støtten til Ukraina. Men vi må ha en faglig fundert debatt.

Det er ingen motsetning mellom våpenhjelp og diplomati. Det største hinderet for en diplomatisk løsning er Russlands president Vladimir Putin (bildet) selv, skriver innleggsforfatterne. Foto: Gavriil Grigorov, AP/NTB

Det skal selvsagt være rom til å diskutere støtten til Ukraina. Men krigen i Ukraina er et så alvorlig tema at vi må ha en seriøs og faglig fundert debatt.

I et innlegg i Aftenposten skriver forskerne Matthew Blackburn og Fabian Heffermehl om «spørsmålene som aldri ble stilt i Debatten» på NRK med Glenn Diesen og partiet FOR. De mener spørsmålene som ble diskutert, for eksempel om Russlands invasjon av Ukraina var uprovosert eller ei, er «tema for fremtidens historikere».

Det er et snodig standpunkt, all den tid Norges bidrag til Ukraina er en respons på Russlands absolutte folkerettsbrudd. I stedet lanserer de en rekke spørsmål de mener man heller burde diskutere.

Er godt belyst

Vi mener at mange av disse spørsmålene både er ledende og dels feilaktige. I tillegg er de faktisk godt belyst, og diskutert, i den offentlige debatten. Det virker ikke Blackburn og Heffermehl å ha fått med seg.

De spør for eksempel: «Er meningen å sikre at Ukraina kan fortsette å kjempe eller bare at de taper krigen langsommere?»

Støtten har et uttalt mål om at Ukraina skal kunne bestå som selvstendig stat. Det er nettopp støtten til Ukraina som gjør dem i stand til å stoppe den russiske aggresjonen – eller til og med vinne sin rett til fortsatt eksistens – noe som virker å ha gått forfatterne hus forbi.

Ingen motsetning mellom våpenhjelp og diplomati

Så fremmer de en påstand som er direkte feil: «Vår støtte til det ukrainske forsvaret demonstrerer en avvisning av Donald Trumps diplomati.» Også USA støtter Ukraina militært, enn så lenge.

«Forhandling ut fra styrke» har vært et mantra hos alle vestlige ledere i flere år. Styrkeforholdet rundt forhandlingsbordet henger tett sammen med posisjonen på slagmarken. Forhandling kombinert med å overgi seg militært er det samme som kapitulasjon. Det er ingen motsetning mellom våpenhjelp og diplomati. Det største hinderet for en diplomatisk løsning er Russlands president Vladimir Putin selv.

Kronikkforfatterne fortsetter: «Hvordan er avveiningen mellom opprustning og behovet for tross alt å bevare et velfungerende naboskap med Russland?» Dette virker ledende, med den innforståtte betydningen: Skal vi kunne ha et velfungerende naboskap, så må vi ikke svare på Russlands erobringskrig med å ruste opp forsvaret i Norge og i Europa.

Så spør de om det ikke er «en vestlig fantasi» at en russisk seier i Ukraina medfører fare for videre russisk aggresjon i Europa. Svaret på det vet vi ikke, men ikke å forberede seg på det ville etter vår oppfatning være uforsvarlig – og det ville muligens være en invitasjon til Putin å forsøke. Basert på Russlands handlinger er det ingen grunn til å avfeie det som en «fantasi».

Alvorlige følger

Budskapet i innlegget deres er uklart, men innholdet leder oss til å oppfatte budskapet som at vi alle er tjent med en rask russisk seier ved å kutte europeisk støtte til Ukrainas forsvarskamp. Dette er i tråd med tidligere kronikker fra samme forfattere.

Deres hovedtese synes å være at Russland vil seire nærmest uansett, mens Ukraina og Vesten er svake. Derfor må man forhandle heller enn å støtte Ukraina militært.

Vår vurdering er at det i praksis ville bety slutten for ukrainsk suverenitet og kapitulasjon på russiske premisser med alvorlige følger for den ukrainske nasjonen – og for europeisk sikkerhet.

Rom til å diskutere

Det skal selvsagt være rom til å diskutere støtten til Ukraina, størrelsen på den og faren for korrupsjon, diplomatiets rolle, USAs rolle og konsekvensene av ulike utfall av krigen.

Men krigen i Ukraina er et så alvorlig tema at vi må ha en seriøs og faglig fundert debatt. Da må i hvert fall forskere unngå ledende spørsmålsstillinger og feilaktige påstander.