Det krever sin kvinne å ikke knekke når systemet stadig minner deg på at du bare er «én»

KRONIKK: Hva forventes egentlig av en aleneforsørger? Hvor mye mistenksomhet og ekstra kontroll skal man tåle – og ikke minst, hva må barnet tåle?

Aleneforsørger – er en tittel som kommer med bismak og ekstra utfordringer, skriver innsenderen. Foto: Shutterstock

Sønnen min sto og trykket på oppdater-knappen den morgenen Samordna opptak skulle komme. Han har dysleksi, og skole har aldri vært hans arena for mestring. Da svaret endelig tikket inn, og han kom inn på sitt førstevalg, jublet vi. En liten seier i et liv som har hatt nok av kamper.

Han havnet i en stor klasse. Kaoset var tilbake. Og så kom den berømte telefonen fra læreren. – Sønnen din sitter mye på Youtube i timene. Kan jeg få tak i faren hans også? Jeg svarte som jeg alltid må svare: – Nei, det er vanskelig å få tak i han. Det visste de egentlig allerede. Informasjon var gitt fra ungdomsskolen til videregående.

Jeg fikk en liten moralsk pekefinger i løpet av denne telefonsamtalen: – Noen må være den voksne her. Og der, akkurat der, ligger kjernen i problemet: Hva forventes egentlig av en aleneforsørger? Hvor mye mistenksomhet og ekstra kontroll skal man tåle – og ikke minst, hva må barnet tåle?

Stram line

Å være aleneforsørger i Norge i 2025 er som å gå på line – med skole, Nav og barnevern som publikum. Alle følger nøye med. Snubler du, står det alltid noen klar til å «ta en prat». Glemmer du støvlene til barnehagen, blir det et møte om rutiner og omsorgsevne. Har du to foreldre, er det bare «en travel morgen». Har du én, er det en sak.

Min søster, som er spesialpedagog og fostermor, pleier å si at det viktigste et barn kan ha, er én trygg voksen. Det holder, sier hun. Men samfunnet oppfører seg som om det ikke gjør det. Sønnen min er 16. Han har ikke hatt pass på flere år. Ikke fordi vi ikke vil reise, men fordi vi ikke får tak i faren. Og uten to signaturer – ingen reise, ingen frihet.

Han får heller ikke BankID eller Vipps, vi har også opplevd at han ikke får tatt vaksine fordi vi ikke kunne få tak i farens underskrift, to underskrifter gjelder aleneforsørgere med delt foreldreansvar. Det er som om systemet nekter å tro på at én forelder kan være nok. Disse små detaljene blir til daglige påminnelser om å være annerledes. En slags stille stigmatisering som ikke skriker, men hvisker: Du er ikke som de andre.

Anonym retting og karakteren føk opp

Jeg har vært lærer i mange år. Jeg kjenner igjen et barn som har lest og forstått teksten sin. Sønnen min forsto. Han skrev, leverte og jobbet. Likevel sto karakterene stille. Først på eksamen – da alt ble rettet anonymt – gikk han opp en hel karakter i engelsk skriftlig. Tenk på det: Han måtte bli usynlig for å bli vurdert rettferdig.

Da han var yngre, så vi alltid «Zombielars» sammen. Lørdag morgen, klokken seks, klar med frokost og pledd. Lars var halvt zombie, moren hans alene. De passet ikke inn, og sto stadig i utfordringer med skole og samfunn. Vi lo, men innerst inne kjente vi oss igjen. For å være «annerledes» i Norge i dag krever ikke zombietrekk. Det holder å være barn av en alenemor.

Jeg sier ikke at alle lærere, barnehager og etater er ute etter å ta oss. Men det ligger en tone der, en skepsis som ikke helt slipper. En mistanke om at det kanskje mangler noe – ikke bare én forelder, men en bit av stabilitet og av trygghet. Og det gjør noe med et menneske. Ikke bare med mor, men også med barnet som ser moren stadig måtte forklare seg, forsvare seg og bevise at hun er god nok.

Når folk sier: «Men vi har jo likestilling i Norge!», kunne jeg ønsket de var flue på veggen den dagen jeg prøvde å fornye passet til sønnen min, eller da banken nektet å gi ham BankID fordi én signatur ikke var nok. Vi snakker varmt om inkludering og barns beste, men systemet vårt er bygget for kjerner – for to foreldre, to signaturer, to alt.

System og tankesett må endres

Alle andre passer dårlig inn i skjemaene. Jeg vet at vi er heldige. Vi har familie som stiller opp, venner som hjelper, og et trivelig lokalsamfunn. Mange har ikke det. Mange står helt alene, og skal likevel være både omsorgsperson, inntektskilde, sosialarbeider og kriseberedskap – samtidig som de prøver å ikke virke slitne, for slitenhet kan mistolkes.

Det krever sin kvinne å ikke knekke når systemet stadig minner deg på at du bare er «én». Men jeg har også sett lyspunkt i alt dette. For da sønnen min fikk gå opp til eksamen, og sto der med karakteren høyere enn forventet – da smilte han. Ikke stort, men ekte. Og jeg tenkte: Kanskje friheten hans ikke er et nytt pass eller BankID. Kanskje friheten er å bli sett – ikke som «barnet til en alenemor», men som seg selv.

Det holder ikke å håpe på unntak. Vi må endre systemet og tankesettet mot alenemødre og ikke minst mot barna. Barna våre skal ikke trenge anonym retting for å bli vurdert rettferdig. De skal ikke trenge to signaturer for å eksistere på lik linje med andre. Og vi foreldre skal ikke måtte bevise vår omsorgsevne hver gang en støvel blir glemt. Det er på tide å rive vekk de siste restene av fordommer som fortsatt klamrer seg fast i 2025. For vi er her, vi står i det, og vi er mer enn «bare én». Vi er alt barnet vårt trenger.