Det handler ikke bare om Gaza, Iran, Israel eller USA. Det handler om hva slags verden vi ønsker å leve i.

Vi er nødt til å insistere på en rettsorden som gjelder for alle, ikke bare de sterkeste, skriver Adam Jama. Foto: Privat

Dette handler ikke bare om Gaza, Iran, Israel eller USA. Det handler om hva slags verden vi ønsker å leve i.

Jeg vokste opp med et bilde av verdensordenen som kanskje var naivt, men trygt: at lover og rettferdighet var universelle. Det at særlig Norge ville si ifra når grensene ble krysset.

I dag ser jeg derimot et annet mønster: Når USA handler, følger verden etter. Når Israel bomber, tier FN. Når noen sier vi forsvarer oss, overser vi hvem som bærer kostnaden. Dette får meg til å spørre: Hva skjer med folkeretten når de mektigste får operere på egne vilkår?

Former morgendagens normer

USA har lenge vært både vokter og arkitekt av den globale orden. Nå ser vi en stormakt som i økende grad setter seg selv over reglene den selv har vært med på å skape. Når Israel gjentatte ganger bryter internasjonal rett, men likevel får politisk og militær støtte fra Washington, blir det tydelig at noen aktører opererer med et usynlig frikort.

Dette gjelder ikke bare Israel. Når brudd på sivile rettigheter ignoreres fordi det skjer på riktig side, svekkes selve fundamentet for rettferdighet. Språket endres: fra folkerett til interesser, fra sivile til skadeomfang, fra ansvar til reaksjon.

Det vi aksepterer i dag, former morgendagens normer. Når noen kan definere vold som selvforsvar, uten etterspill, hva sier det til andre stater med territoriale krav og stormaktsambisjoner?

Hva hindrer Kina fra å gjøre det samme i Taiwan?

Russland fra å legitimere aggresjon som «beskyttelse av egne»?

Fremtidige aktører fra å si: «De gjorde det. Nå gjør vi det også.»?

Når rett blir fleksibelt og makt blir norm, risikerer vi at loven mister sin kraft der den trengs mest: i møte med de mektige.

Vi kommer ikke utenom 2018, da president Donald Trump trakk USA ut av atomavtalen med Iran. Ifølge både Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og EU overholdt Iran sine forpliktelser. Likevel ble sanksjonene gjeninnført, og med dem kollapset avtalen og den diplomatiske tilliten. At Iran i dag kan ha stått måneder unna atomvåpen, er også et resultat av brutt avtale og diplomati bygget på trusler.

Det er opp til oss

Norge bærer også et ansvar. Vi uttaler bekymring, men stiller oss bak. Vi selger våpen, men sier vi ønsker fred. Hvordan kan vi bygge tillit til internasjonale normer hvis vi aksepterer at enkelte står over dem?

Det handler ikke om å være antiamerikansk. Det handler om troverdighet. Hvis vi ikke tør å stille krav til våre nærmeste allierte, hvor mye betyr da våre krav til andre?

Historien viser at når stormakter får operere uten ansvar, kommer regningen før eller siden. Kuppet i Iran i 1953, der USA og Storbritannia bidro til å styrte en demokratisk valgt leder. Der det førte til diktatur, undertrykking og revolusjon. Vi ser nå et lignende mønster: Når Israel dreper tusenvis av sivile og likevel får full støtte fra USA, settes en farlig presedens.

Dette handler ikke bare om Gaza, Iran, Israel eller USA. Det handler om hva slags verden vi ønsker å leve i og hvilken rolle vi som borgere, som samfunn, som nasjon vil spille i den.

Vi kan ikke vente på at noen andre skal trekke linjen. Det er opp til oss, «her og nå», vi er nødt til å insistere på en rettsorden som gjelder for alle, ikke bare de sterkeste.