Det handler ikke bare om at «noen ikke tåler trøkket».

Et levende demokrati trenger flere stemmer. Ikke færre, skriver Nancy Herz. Foto: Pavel Storozhuk, Human-Etisk Forbund

Flere av dem jeg sto sammen med den gangen, har trukket seg ut av samfunnsdebatten.

Tre av fire nyhetsstemmer er menn, kunne vi lese i Aftenposten 5. mars. Innleggsforfatterne trekker frem ulike grunner til dette, som blant annet mannskultur i redaksjonene, og at kvinner vegrer seg for å stå frem. Jeg tror det er flere forklaringer på hvorfor det er sånn.

«Vi er de skamløse arabiske jentene, og vår tid begynner nå.»

Slik startet innlegget jeg sendte til Aftenposten for omtrent ti år siden. Jeg var 20 år gammel. Jeg hadde mer mot enn erfaring og en grunnleggende tro på at hvis man bare sa det man mente tydelig nok, ville omverdenen lytte.

Innlegget kastet meg, bokstavelig talt over natten, inn i det nasjonale offentlige ordskiftet. Plutselig var stemmen min blitt en del av noe større.

Det var intenst. Det var lærerikt. Og det var til tider brutalt.

Hvor er de?

For det som også fulgte med, var kommentarene. Hetsen. De som ikke handlet om det jeg skrev, men om hvordan jeg så ut. Hvor jeg kom fra. Jeg har likevel vært heldig. Jeg skriver dette ti år senere og har sluppet unna den verste hetsen.

Men jeg var ikke alene. Vi var flere unge kvinner som den gang tok plass i offentligheten. Vi engasjerte oss. Vi debatterte. Vi organiserte oss. Det føltes som en bølge. Som om noe var i ferd med å skje.

I dag er det slående hvor mange av de stemmene som er blitt stille. Flere av dem jeg sto sammen med den gangen, har trukket seg ut av samfunnsdebatten. Noen på grunn av personlige valg. Andre fordi trykket ble for stort, og offentligheten for nådeløs. For flere av oss har det vært for hardt. For personlig. For farlig. Andre har bare gradvis forsvunnet. Og jeg har tenkt mye på hvorfor.

Utbredt sjikane

Jeg tror at en del av forklaringen er hets og trusler. Å bli presset ut. Det er vanskelig å forklare for dem som ikke har stått i det, hva det gjør med deg å være konstant eksponert for ikke bare hat, men også å føle at man er under lupen.

Vi vet en del om hvordan offentligheten kan oppleves, særlig for kvinner. To av tre kvinnelige politikere har opplevd netthets. En nyere rapport viser at kvinner under 30 år er hardest rammet av netthets, og at mange opplever hets på grunn av hudfarge eller etnisk bakgrunn. Medietilsynet har også kartlagt at flere unge enn eldre har vært utsatt for sjikane på nett.

Det krever mye å stå i dette. Ikke bare politisk mot, men emosjonell kapasitet. Ikke alle kan, eller skal, måtte betale den prisen.

Men jeg tror ikke at det bare handler om hets. For samtidig som noen blir presset ut, opplever jeg at andre blir valgt bort.

Hvem blir sitert? Hvem blir løftet frem som ekspert? Hvem får tvilen i sin favør? Hvem får rom til å feile? Vi lytter ikke likt til alle. Som ung opplevde jeg å bli sett på som engasjert, men ikke nødvendigvis kvalifisert. Som kvinne har jeg opplevd å bli sett på som en representant for mitt kjønn, før jeg blir sett på som fagperson.

Mange jeg har snakket med forteller at minoritetsbakgrunn blir en ramme rundt alt man sier, uansett tema. Det påvirker hvordan ordene dine mottas.

Demokratisk problem

Det er ikke én faktor som avgjør hvem som blir værende i offentligheten. Men noen kombinasjoner gjør det betydelig tyngre.

Jeg har også opplevd at det er lettere å komme til orde i debatten med budskap som er skarpe og spisse, som gjerne kritiserer miljøet jeg selv har bakgrunn fra, enn å nyansere og vise at kvinner som ser ut som meg, har mange ulike opplevelser.

Hva skjer når du både blir utsatt for mer hets og samtidig blir tatt mindre seriøst? Man orker ikke mer. Kostnaden blir for høy. Da har vi et demokratisk problem. Det handler ikke bare om at «noen ikke tåler trøkket».

Det handler om hvilke perspektiver som forsvinner. Demokrati forutsetter reell deltagelse. Ikke bare formell ytringsfrihet, men faktisk ytringsmulighet. Hvis enkelte grupper systematisk opplever høyere terskel, større risiko og mindre anerkjennelse, får vi et skjevt ordskifte. Og et skjevt ordskifte gir skjeve beslutninger.

Vi må selvsagt jobbe mot hets og hat. Vi må ha bedre moderering. Tydeligere ansvar. Konsekvenser når grensene overskrides. Et reelt arbeid for et tryggere ytringsrom. Men det er ikke nok. Vi må også drive med demokratiopplæring og legge opp til at flere får delta.

Hvem bestemmer?

Vi må også snakke om portvokterne.

Redaktører. Journalister. Debattledere. Stiftelser. Akademiske institusjoner. Forlag. Organisasjoner.

Hvem ringer vi når vi trenger en kommentar? Hvem tenker vi på som ekspert? Hvem får nye sjanser etter en dårlig opptreden? Hvis vi bare inviterer dem som allerede er komfortable, allerede er trente, allerede ligner dem som alltid har vært der – da vil vi fortsette å miste nyanser og mulige stemmer.

Vi skal ikke skjerme folk fra uenighet. Å delta i det offentlige ordskiftet må ikke være koselig og hyggelig. Diskusjon og meningsutveksling som faktisk flytter og utvikler samfunnet, skjer ikke uten friksjon. Men offentligheten skal ikke være så brutal at bare de mest privilegerte eller mest hardføre blir igjen. Et levende demokrati trenger flere stemmer. Ikke færre.

Offentligheten må tilhøre oss alle.