Det føltes som om 277 millioner seere alle hadde en mening

Jeg var en av dem som begynte å lese Harry Potter-bøkene som voksen. Da jeg plukket opp den første boken, var det av plikt. Jeg var filmkritiker og skulle anmelde den første filmen, og følte jeg burde kjenne historien som bok først.

Før jeg visste ordet av det stod jeg utendørs, sent på kveld, i drivende snø, og leste siste kapittel i «Harry Potter og de vises stein» i lyset fra en gatelykt. T-banen hadde kommet til stoppestedet mitt idet jeg begynte på de siste sidene, og jeg var så spent på hvordan det gikk at jeg ikke orket å gå hjem før jeg visste hvordan det gikk.

Før jeg visste ord av det, var jeg en ansvarlig voksen som jobbet og betalte skatt og likevel passet på å forhåndsbestille den syvende og siste boken så den kom i postkassen på utgivelsesdagen.

Mye er sagt og skrevet om kvaliteten på Harry Potter-romanene. Men jeg holder fast ved at bøkenes evne til å trekke leseren inn i en egen verden, magisk og tilsynelatende endeløs, deilig adskilt fra din egen hverdag, er noe for seg selv.

Derfor er det interessant hvordan endringer i Harry Potter-universet får slike enorme etterdønninger i verden utenfor. I vår verden. Det ble ikke minst tydelig etter at traileren til HBOs nye serieversjon av bøkene ble sluppet for noen dager siden.

Traileren ble raskt den mest sette traileren i HBOs historie, etter å ha blitt spilt av 277 millioner ganger av forskjellige seere på to døgn. Etter kort tid føltes det som om alle de 277 millionene seere også hadde hatt en offentlig mening om det de så.

Mange av reaksjonene var en påminnelse om hvordan berømte historier og serier for barn har det med å havne midt i den pågående kulturkrigen. Der er spørsmål om å bevare populære fortellinger intakt eller fornye dem, og måten det gjøres på, uhyre brennbare.

Den mest omdiskuterte skuespilleren i serien er uten tvil Paapa Essiedu, britisk skuespiller med ghanesisk bakgrunn. Han har fått rollen som den biske og mystiske Severus Snape, en av bøkenes mest tvetydige skikkelser.

Snape ble spilt av avdøde Alan Rickman i filmene, i en kritikerrost rolletolkning som gjorde sterkt inntrykk på millioner av unge tilskuere. Mange er derfor vant til å se for seg skikkelsen som hvit.

Essiedu har allerede rukket å få drapstrusler og rasistisk hets. HBO har fortalt at de har måttet skjerpe sikkerheten rundt skuespillerne på grunn av den aggressive debatten om serien og castingen generelt.

Truslene er uhyggelige, den rene rasismen likeså. Det er foruroligende hvordan historier for barn kan fungere som utløp for hat.

Er alle forbehold i møte med castingen dermed rasistisk? Ikke nødvendigvis. Det krever litt tilpasning for publikum når en så berømt fiktiv person, unnskyld, trollmann som Snape ser så forskjellig ut fra slik han er beskrevet i bøkene og på film.

Oppdiktede skikkelser kan virke nærmest levende for barn. Jeg husker selv hvordan det kunne rykke i meg da jeg var liten bare hvis en gutt eller jente som var mørkhåret i en bok ble lyshåret i en film.

Men her var det åpenbart at det ville bli endringer. Bøkene om Harry Potter stammer fra en tid da det var en tendens i popkulturen til å henvise ikke-hvite skuespillere til biroller og statister. De spilte bestevennen, den eldre rådgiveren, noen som trengte hovedpersonens hjelp, men fikk relativt sjelden spille hovedrollen selv.

Slik er det også i Harry Potter-universet, der ikke-hvite skikkelser dukker sporadisk opp og i liten grad får ha personlighet eller kompleksitet. Slik ville det ikke kunne være i en serie i 2026.

I en slik situasjon er det egentlig ingen dårlig idé å ta nettopp Snape og vise frem en helt ny versjon av eliksirlæreren. Rickmans tolkning er så berømt at enhver som ville sett nesten ut som ham, som ville prøvd å spille på litt samme måte, ville bli sett på som en blass kopi, en billigversjon.

Essiedu er en karismatisk skuespiller med bakgrunn fra Royal Shakespeare Company. Han fikk sitt internasjonale gjennombrudd med snakkisserien «I May Destroy You». Å legemliggjøre nettopp Snape er et stort ansvar, men det synes å være i trygge hender.

Så er det selvfølgelig stormen rundt J.K. Rowling som fortsetter å rase. Rowling har i en årrekke vært svært kontroversiell på grunn av de steile og svært uttalte meningene hennes om transpersoner, og på insisteringen hennes på at kjønn er et spørsmål om biologi. Mange transpersoner opplever henne som en fiende.

Rowling er ikke bare en meningsbærer i denne saken, hun har også opprettet «The J.K. Rowling Women’s Fund», som skal støtte «kvinners og jenters kjønnsbaserte rettigheter». Pengene hennes brukes dermed direkte for å påvirke samfunnet til å bevege seg i en bestemt retning.

Forfatteren er opptatt av å bevare bestemte arenaer i samfunnet for biologiske kvinner. Hun har engasjert seg i offentlige debatter og rettssaker. Dette faller mange som ikke faller så enkelt inn i de biologiske kjønnskategoriene, og som opplever seg utestengt og mistenkeliggjort, tungt for brystet.

Det at hun bruker av den betydelige formuen sin for å vinne frem, har ført til krav om at ingen som støtter transpersoners rettigheter bør bidra til å gjøre Rowling rikere. Mange ønsker seg en fullstendig boikott av TV-serien.

Det spørs om de vil oppnå det de vil. Lignende krav ble fremsatt da «Hogwarts Legacy», spillet basert på Harry Potters verden, ble lansert for to år siden. Likevel ble spillet solgt i over tolv millioner eksemplarer de første to ukene. Om seertallene for traileren for TV-serien er noe å basere seg på, kan det samme komme til å skje her.

Filmene fra 00-årene er opp og ned i kvalitet. Selve spillefilmformatet er dessuten ikke spesielt godt egnet til å ta vare på et univers som åpner stadig nye bokser og dører, som har en rik bakhistorie og som kan synes å streke seg ut i alle retninger.

En serie, hvis den er vellykket, kan gi leserne en mer komplett visualisering av historien de så for seg enn hva filmene kunne. Det spørs om ikke interessen for å se det skje, vil være sterkere enn antipatien.

Kanskje er det mange som ikke bryr seg om diskusjonene rundt. Kanskje er «Harry Potter», selv for de som bryr seg, en for stor greie å velge vekk.

Det kan uansett virke som om majoriteten av publikum fremdeles ønsker å bevare Harry Potters verden som et sted der de store debattene fra menneskenes verden, gumpenes land, ikke helt trenger inn. For det var noe av den opprinnelige kraften ved hele universet, nettopp at det kunne få deg til å glemme at du stod under en lyktestolpe, i snødrevet, og egentlig skulle vært hjemme.