Det finnes en klar parallell mellom «gasslekkasjen» i Hammerfest og «Havanna-syndromet»

Hammerfest LNG er et anlegg for mottak og prosessering av naturgass på Melkøya utenfor Hammerfest. Anlegget opereres av Equinor. Foto: Ole Berg-Rusten, NTB

Historier om giftige lekkasjer eller hemmelige våpen? Nei, dette handler om noe annet: menneskelig sårbarhet og massesuggesjon.

De siste årene har to saker knyttet til Norge skapt overskrifter i internasjonal presse. Ved første øyekast ser sakene ut til å være vidt forskjellige: en lokal industriulykke innenfor Polarsirkelen og en nervepirrende spionthriller i Karibia. Men ser man nærmere på faktagrunnlaget, avsløres et tydelig slektskap. Dette er ikke historier om giftige lekkasjer eller hemmelige våpen, men om noe mer uhåndgripelig: menneskelig sårbarhet og massesuggesjon.

Den første episoden fant sted mellom 2024 og 2025 ved anlegget Hammerfest LNG på Melkøya. Der ble 37 arbeidere syke, angivelig etter en rekke kjemikalielekkasjer. Symptomene omfattet hodepine, kvalme, svimmelhet, tretthet, sår hals, konsentrasjonsvansker og en søt eller metallisk smak i munnen. En rapport om «lekkasjene» fra anleggets operatør Equinor konkluderte med at sykdomstilfellene trolig skyldtes gjentatte utslipp av monoetylenglykol (MEG) og flyktige organiske forbindelser. En gjennomgang av dokumentasjonen peker imidlertid i en annen retning: massepsykogen sykdom, en kollektiv stressreaksjon utløst av et arbeidsmiljø med høyt press.

Et påfallende mønster

Symptomene var diffuse, vanlige ved stress- og angstreaksjoner, og de indikerte ikke påvirkning fra MEG eller andre toksiner.

Det fantes ingen konsistente toksikologiske funn. Symptombildet ligger tett opp mot mønstre man ser ved psykogene og stressrelaterte utbrudd, snarere enn ved bekreftede kjemiske forgiftninger. Særlig bemerkelsesverdig var fraværet av tydelig irritasjon i slimhinner samt mangel på respirasjonsbesvær og biokjemiske avvik.

Konsentrasjonsvansker, ofte omtalt som «hjernetåke», er et kjennetegn ved angst. Videre gikk symptomene som regel over uten behandling.

Det var også flere underlige trekk ved disse «eksponeringene» som peker mot en psykologisk forklaring. Noen arbeidere i de angivelig forurensede områdene utviklet ingen symptomer, mens de som rapporterte plager, ofte opplevde at symptomene forsvant innen neste arbeidsskift. Det fantes også tilfeller der det ble rapportert lukt, uten at det ble påvist skadelige toksiner. Det er verdt å merke seg at tilstedeværelsen av en merkelig eller ukjent lukt har vært den vanligste utløsende faktoren ved psykogene sykdomsutbrudd i vestlige land det siste århundret.

Et annet sentralt element i psykogene utbrudd er stress. Episoden fant sted i et industrimiljø preget av høyt stressnivå, og det var allerede kommet en rekke sikkerhetsrelaterte varsler. Denne konteksten er viktig fordi den skapte en forventning om eksponering blant arbeiderne. Den økte bekymringen, kombinert med medieoppmerksomhet, forsterket trolig både opplevelsen og rapporteringen av symptomer.

Dette skapte et ideelt grunnlag for massepsykogen sykdom: frykt for mulig forurensning, ubehagelige lukter og tilstedeværelsen av CUB-målere – bærbare gassdetektorer som varsler arbeidere om kjemiske farer. Disse målerne kunne imidlertid utløse alarm ved lave og ikke-skadelige konsentrasjoner av kjemikalier. Slike utslag ble til tider behandlet som bevis på giftig eksponering uten å bli kryssjekket mot medisinske tester og miljøprøver.

Havanna-syndromet

Saken i Hammerfest er ikke et isolert eksempel. Et slående likt mønster av ubegrunnet frykt har de siste årene utspilt seg på den internasjonale arenaen. I USA har det pågått en debatt om opprinnelsen av og karakteren til de mystiske lydene som angivelig har gjort amerikanske diplomater og etterretningsfolk syke verden over. Fenomenet ble kalt «Havanna-syndromet» etter at det først fikk oppmerksomhet sent i 2016 og tiltok i 2017.

Selv om mediene i stor grad har spekulert i bruk av et lyd- eller mikrobølgevåpen fra en fremmed makt rettet mot amerikanere, har bevisene vært svake.

Kort tid etter at de første «angrepene» ble rapportert på Cuba, ble de berørte diplomatene bedt om å ta opp den mystiske lyden som sammenfalt med symptomene. Av de første 21 ofrene klarte åtte å gjøre opptak av sine «angrep».

En systematisk gjennomgang fra amerikanske myndigheter konkluderte med at opptakene trolig viste paringslydene fra en karibisk kortstjertgresshoppe. Det amerikanske etterretningsmiljøet er siden kommet til enighet om at det er «svært usannsynlig» at en fremmed makt eller et directed-energy weapon (energivåpen) var involvert. De mener at tilfellene best kan forklares som en blanding av eksisterende medisinske tilstander, miljøfaktorer og stress. Et lite antall er fortsatt uavklart. At noen saker forblir uavklarte, betyr imidlertid ikke at en fremmed aktør trolig står bak. Som i etterforskningen av UFO-er finnes det iblant ikke nok data til å trekke en konklusjon. Det betyr ikke at mennesker bortføres av romvesener – eller at de utsettes for energivåpen.

Det «hemmelige» norske eksperimentet

Nylig har Norge igjen vært i nyhetsbildet etter at The Washington Post skrev at en norsk forsker i 2024 bygget en enhet som lignet våpenet som angivelig sto bak «Havanna-syndrom»-angrepene. Etter å ha eksponert seg selv for mikrobølgestråling skal forskeren ha utviklet nevrologiske symptomer i tråd med dem som ble rapportert om på Cuba. Ifølge artikkelen ble etterretningstjenesten CIA informert av norske myndigheter, og representanter fra både Det hvite hus og Pentagon skal ha besøkt Norge ved to anledninger for å lære mer.

Det er bare ett problem med denne historien: Den norske regjeringen har motsagt påstandene og uttalt at de ikke kjenner til noe slikt eksperiment. Trym Holter, leder for Institutt for elektroniske systemer ved NTNU, sier til Khrono at det ville vært «helt sprøtt» om noen hadde gjennomført et slikt eksperiment på seg selv, og han stiller spørsmål ved om det i det hele tatt har funnet sted.

Dette mønsteret av godtroende journalistikk er ikke begrenset til The Washington Post. I februar skrev journalisten Nicky Woolf i The Sunday Times at bevisene for et directed-energy weapon nå var overveldende – samtidig som artikkelen utelot både gresshoppeopptakene og etterretningsmiljøets konklusjon om at involvering fra en fremmed makt var «svært usannsynlig». Journalisten beskrev den psykogene forklaringen som synet til «hardlinere» med en «foraktfull holdning», uten å vise til ett eneste fagfellevurdert arbeid som støtter denne forklaringen. Denne tilnærmingen gjenspeiler et bredere mønster der journalister behandler «Havanna-syndromet» som en spionroman snarere enn et vitenskapelig spørsmål.

Det finnes en klar parallell mellom «gasslekkasjen» i Hammerfest og «Havanna-syndromet»: I begge tilfeller har stress, angst og medieforsterkning vist seg å være mer smittsomme enn noe toksin eller noen mikrobølgestråle. Inntil journalister lærer å ta massepsykogen sykdom mer på alvor, vil disse spøkelseshistoriene fortsette å hjemsøke oss.

Teksten er oversatt av debattredaksjonen ved hjelp av kunstig intelligens.