Det er vanskelig å føle seg god nok

Jeg irriterer meg over økonomien og tilstanden i skolen. Det er vanskelig å føle seg god nok, selv om jeg har forstått det som at vi skal legge ned lista for hva som er nettopp “godt nok”. Overforbruk er et ord som blir brukt. Det er vanskelig å kjenne seg igjen i. Utgiftene er i stor grad lønn, det å spare betyr at vi blir færre – igjen.

Jeg forstår at det ikke går an å bruke penger man ikke har. MEN. Hvilke oppgaver er det viktigere å bruke penger på enn å ruste den oppvoksende generasjon for å skape verdier til samfunnet? IK Start budsjetterer f.eks med 11 millioner i minus for å investere i fremtiden og legge et grunnlag for å bli bærekraftig. Jeg er usikker på den planen, men jeg lengter etter en liknende tankegang i skolen. Hver dag ser jeg elever med sammensatte utfordringer. Hvordan det vil gå med dem vil fremtiden vise, men på skolen kan vi øke muligheten for at det skal gå bra. Vi som jobber i skolen, opplever at vi har mindre og mindre tid til å gi dem støtten de trenger. Hver dag blir jeg litt mer usikker på hvordan de vil klare seg. De trenger voksne som støtter dem, som har tid og tro på at det skal gå bra.

Vi må prioriere hardere for å klare budsjettene. Hva får vi igjen for å klare budsjett og hvordan blir regnestykket i andre enden? Nå må jeg tenke på “er dette min jobb”, i stedet for å hjelpe betingelsesløst. Når noe ikke er innenfor mitt ansvarsfelt blir det skjeldent dekket av andres, den skadelidende blir eleven. Eleven og min samvittighet. Jo svakere og mindre robust eleven er, jo hardere rammer det. Hva vil dette koste på sikt?

Det er så godt å kunne si ja! Jeg får motivasjon av det. Jeg blir tryggere i rollen min. Det gjør noe med relasjonen til elevene. Vi bør snakke opp det å jobbe i skolen. Det er meningsfylt å kunne påvirke barn og unges liv, den lønna er mest verdt. Kan jeg gå opp i lønn her, så teller det mer enn kroner og øre. Noen ganger må jeg si nei. Noen ganger går det greit, andre ganger slukkes håpet i øynene på eleven. Jeg ønsker å rope et høyt varsko i forhold til hva dette gjør og fører til, både for meg som lærer, for rekkruteringen til yrket og for generasjonen som vokser opp.

Jeg strever med egen helse og jobber redusert. Noen ganger lurer jeg på hvordan kollegaene rekker alt i full stilling. Jeg har kolleger som strekker seg lenger enn langt og det er inspirerende, men vi må ha hjelp så ikke strikken ryker. Jeg har erfaringskompetanse på det å være syk, kompetanse som jeg hadde hatt kapasitet til å bruke inn mot enkeltelver, om det hadde vært økonomiske rammer til det. I stedet havner jeg i en skvis hvor jeg ender opp med å gå ned i stilling. Jeg klarer ikke å bruke hele kapasiteten min i et fullt klasserom. Det er ikke rom i budsjettet til at jeg kan følge opp enkeltelever med sykdom og høyt skolefravær. Her kunne jeg bidratt. Kanskje til og med vært redningen for noen. I stedet ender jeg også opp med å koste samfunnet penger. Det føles kjipt og det oppleves som elendig samfunnsøkonomi. Denne gangen er det bare meg, neste gang er det noen med andre utfordringer som faller ut av yrket som jeg er så glad i. Lærere som har møtt motstand selv, som har en livserfaring de kan bruke inn mot elever og foreldre i ulike livssituasjoner.

Jeg har vondt av rektorer som må prioritere vekk ting de vet gjør godt for elevene. Jeg unner ingen den jobben med dagens budsjetter, og leser med stor sorg at de ikke sover godt om natten. De har min dypeste medfølelse! Jeg beundrer dem som fortsetter. De har sikkert like dårlig samvittighet som meg for oppgavene vi så gjerne også skulle ha løst. Vi får til mye og uten oss hadde det ikke gått like bra. Likevel er det ikke den følelsen jeg går hjem fra jobb med.

Jeg håper dette innlegget kan tenne en gnist. En gnist til å si i fra når urett rammer enten du er lærer, elev eller foresatt! Til å stå opp for lovpålagte rettigheter, som skolene kanskje bare klarer å løse de dagene alle på jobben er friske. Vi må skape et motpress til det presset vi daglig står i sammen, både elever og lærere. Jeg håper på kreative løsninger, slik som jeg leste om da en barnehage i Bodø bemannet opp med et menneske på toppen. Stabiliteten det skapte for de andre ansatte gjorde visst at sykefraværet sank drastisk og økonomien endte visst i balanse likevel. Jeg fylles av håp og blir fuktig i øyekroken når jeg leser slikt.

Jeg håper på modige politikere som tør å satse på barn og unge. Som tørr å investere i forebyggende arbeid, som tørr å gi oss tid til å løse utfordringer i samfunnet som dere kanskje ikke ser betydningen av økonomisk før om 10-20 år. Jeg har tilgode å møte en elev som ikke kan bli en ressurs for samfunnet, likevel faller mange igjennom. Hjelp oss å hjelpe! En av oss kan hjelpe mange elever slik at budsjettene deres kan konkludere med penger spart. Nå oppleves det som at dere handler på kredittkort. Det er rentefritt en stund, men til slutt koster det dyrere enn man aner!