Det er på tide at vi ser forbi strømprisene og begynner å prioritere vår egen nasjonale og økonomiske sikkerhet

Vi er knappe to uker inn i det nye året, og det historisk sterke transatlantiske båndet vi har hatt over dammen ser mer rustent og tynnslitt ut enn noen gang, både økonomisk og militært. Det virker fånyttes å få Trump til å forstå at Støre ikke bestemmer hvem som får fredsprisen, og støtter vi vår felles allierte, straffes vi hardt med ekstra tollmurer.

Samtidig har helgens hendelser vist at når nye fronter og trusler oppstår, evner europeiske ledere å stå samlet. Senest i høst gikk EU-kommisjonen ut med en gigantisk forsvarsplan, «Preserving Peace – Defence Readiness Roadmap 2030», som skal gjøre EU rustet til å forsvare seg selvstendig uten å være totalavhengige av andre. Dette er ikke som erstatning for NATO, som Norge er med i, men i tillegg til.

Summen vi ser i verdensbildet i dag er at et norsk EU-medlemskap handler ikke om strømpriser eller byråkrati, men om kongeriket Norges sikkerhet.

Hvordan hjelper det forsvarsmessig med EU?

Strategien til Norge har vært solid lenge. NATO gir oss sikkerhet, mens EØS sikrer oss økonomisk. Dette er en strategi som fungerer fint så lenge USA er en stabil partner og det geopolitiske bildet forholder seg relativt rolig. Dessverre har starten på året vist oss at ingen av delene stemmer lenger.

Nå når Trump truer med tollsatser på norske varer da han personlig er fornærmet over at Norge ikke har gitt han fredsprisen, og truer resten av våre naboland med sanksjoner hvis han ikke får Grønland, er NATO under press. Uten NATO står Norge igjen som et lite land med et lite forsvar, en enorm kystlinje og plenty med fristende ressurser. Tidligere fryktet vi kun Russland, men etter Trumps invasjon av Venezuela og uttalelser om Grønland, viser det seg at presset kan komme fra begge sider.

OK, si NATO ryker. Hvordan hjelper det at vi er medlem av EU?

Her kommer Lisboa-traktaten inn. Dersom et medlemsland i EU blir angrepet, plikter andre medlemmer å bistå med alle midler de har til rådighet for å hjelpe landet som blir angrepet. Den innebærer både politisk, militær og logistisk støtte. Det ligner veldig på NATOs artikkel 5 når det kommer til militær støtte, men den er altså mer omfattende og bedre. Da Norge ikke er med i EU, er vi heller ikke inkludert i denne traktaten.

Norge er ikke med på bazookaen

EU har et sterkt våpen i en eventuell handelskrig som ikke tidligere har blitt brukt. Den såkalte «bazookaen», eller «Anti-Coercion Instrument (ACI)» som den kalles i mer formelle settinger. Dette verktøyet skal presse kraftig tilbake når medlemslandene blir truet, og kan blant annet innebære at land ikke får handle på børs eller melde seg på anbud i EU.

Bazookaen har kommet opp i diskusjon etter at Trump truet land som sendte delegasjoner til Grønland med økte tollsatser. Deriblant Norge. Problemet til Norge i denne situasjonen er at Norge er med å fyre av denne bazookaen. Vi står utenfor EU, og dersom handelskrigen eskalerer, står Norge i fare for å havne i en skvis mellom to sterke, sta parter. Vi står uten stemmerett ved bordet der mottiltakene som også rammer oss hardt, utformes. Igjen, Norge er alt for lite alene i verden.

Norge står alene

Pandemien og krigen i Ukraina har vist Europa hvor skjørt systemet har vært, og at vi må være selvforsynte og integrerte med hverandre. EU vil fremover koordinere innkjøp av ammunisjon, sikre kritiske råvarer og bygge infrastruktur sammen for raskere militær forflytning. Som EØS-medlem, og ikke fullverdig EU-medlem, blir vi som regel orientert. Men vi er allikevel ikke med på verken planlegging eller beslutningstakning. Dersom en ny krise inntreffer, vet vi at EU prioriterer sine borgere og medlemsland, med oss i andrerekke. Dette er ikke egoisme eller kynisme, men realpolitikk.

Vi står i dag alene i Norden, foreløpig sammen med Island, om å være annerledeslandet som ikke har tatt steget inn i fellesskapet. Island er allerede i gang med å snakke om nye avstemninger. Da de ikke har et eget forsvar i dag, kan det se ut til å gå veien mot et EU-medlemskap. Spesielt dersom naboøya annekteres av USA. Både Sverige, Danmark og Finland er medlemmer av både NATO og EU. Disse er med rundt bordet i Brüssel og planlegger Europas respons på aggressive forhold fra både nord, øst og vest - mens Norge venter på referat fra møtet.

På tide å ta ansvar

Verden ser ikke ut som den gjorde i 1994, og det gjør heller ikke EU eller Norge. Vi har ikke lenger en suverenitet i EØS, hvor vi har nytt godt og sittet pent på gjerdet i over 30 år. Argumentene mot EU fra sist avstemming lukter sur melk fra en svunnen tid. Det er på tide at vi ser forbi strømprisene og begynner å prioritere vår egen nasjonale og økonomiske sikkerhet, før den forvitrer i usikkerhet og aggresjon fra USA og Russland.

Norge må søke medlemskap i EU.