«Det er noe rørende over sørlandsk politikk i møte med strandsoneloven»

Det er noe rørende over sørlandsk politikk i møte med strandsoneloven. Litt som tenåringer som blir tatt med fest hjemme mens foreldrene er bortreist. Først er alt veldig greit. Så blir noen oppdaget. Og plutselig er det ikke lenger festen som er problemet – men den som skrudde på lyset. Og nå klager politikerne attpåtil på at Statsforvalteren ikke stoppet dem tidligere.

For på Sørlandet har vi tydeligvis utviklet en ganske kreativ forståelse av hva lover egentlig er. Ikke regler, nødvendigvis. Mer… forslag. Veiledende tekster. Litt som bruksanvisningen til IKEA. Noe man kikker raskt på før man gjør akkurat som man vil.

Administrasjonene i de fleste kommunene anbefaler tydelig avslag. Fagfolk peker på byggeforbud, naturhensyn, privatisering og allmenn ferdsel. Politikerne gjør det motsatte. Ganske klassisk etter hvert. Og når Statsforvalteren – som faktisk har som jobb å passe på at lover følges – sier «beklager, dette var ikke lov», da er det plutselig Statsforvalteren som er problemet.

Det er fascinerende.

For nå har vi kommet til et nytt og spennende nivå i debatten: Kommunene klager nemlig på at Statsforvalteren ikke stoppet dem tidligere. Altså at det egentlig ikke kan være kommunens ansvar dersom staten ikke protesterte raskt nok. 

Det er nesten poetisk.

«Ja, vi vedtok kanskje noe ulovlig, men dere sa jo ikke fra med én gang.»

Samtidig vet alle hvordan systemet fungerer. Kommunene sender enorme mengder dispensasjonssaker videre. Saker om bygging i strandsonen, naturinngrep, dispensasjoner og kreative tolkninger av planverk. Så mange saker at Statsforvalteren umulig har kapasitet til å detaljkontrollere alt fortløpende.

Likevel brukes manglende umiddelbar reaksjon som et slags moralsk frikort.

Det blir litt som å kjøre for fort forbi en fotoboks og senere argumentere med at politiet ikke stoppet deg i første rundkjøring, derfor må fartsgrensen ha vært frivillig.

For rollen til administrasjonen er vel nettopp å hjelpe politikere med å fatte fornuftige og lovlige beslutninger. Ikke å levere små juridiske hinderløyper som kan hoppes over dersom man kjenner tiltakshaver, liker prosjektet, eller synes utsikten blir ekstra fin fra terrassen.

Å være folkevalgt betyr tross alt ikke at man kan vedta ting etter dagsform, bekjentskap eller generell god stemning. Det er ikke «Norges hyggeligste kommunestyre» man er valgt inn i. Det er offentlig forvaltning.

Likevel virker enkelte oppriktig overrasket når loven plutselig gjelder også dem.

Og så kommer det store sørlandske refrenget: «Men tiltakshaver har jo brukt masse penger!»

Ja. Det er selvfølgelig leit. Men det er også en ganske risikabel strategi å bruke millioner på et prosjekt som fagfolk allerede har frarådet. Hvis en mekaniker sier bremsene ikke virker, er det kanskje ikke Statens vegvesen sin feil dersom man likevel kjører utfor stupet.

Samtidig er det vanskelig ikke å kjenne litt vemod over det hele. For dette handler jo egentlig om noe større enn enkelthytter og dispensasjoner. Det handler om hvordan vi gradvis har begynt å betrakte naturen som et tomt mellomrom før neste byggetrinn. En fjellknaus her. En vik der. En sti som blir litt mindre tilgjengelig. Litt flere gjerder. Litt mer privatisering. Bit for bit.

Og når noen forsøker å stoppe utviklingen, reagerer vi som om selve demokratiet er truet – mens det egentlig bare er lovverket som virker.

Rundt 150 (+) saker på Sørlandet gjennomgås på grunn av til dels mye feil.   Det er ikke en liten glipp. Det er ikke «en misforståelse». Det likner mer på et helt politisk system hvor enkelte har tenkt at lover først og fremst gjelder folk uten sjøutsikt. Litt sånn som man tenker at man gjør det i land der det dyrkes appelsiner.

Det mest imponerende er kanskje hvor fornærmet enkelte blir når staten faktisk gjør jobben sin.

Statsforvalteren får kritikk for å være for sen. For streng. For byråkratisk. For lite lokal. Men alternativet er jo interessant: Et system hvor lover bare gjelder dersom ingen klager tidsnok.

Det ville riktignok vært veldig mye mer praktisk.

Spesielt på Sørlandet.

Der vi elsker naturen så høyt at vi helst vil bygge den ned med sjøutsikt før andre rekker å se den.

Vennlig hilsen

Erik Berglihn