Det er mye graps på tv. Mange bestialske drap og grusomme folk. Og vi elsker det

KOMMENTAR: Det er mye graps på tv. Mange bestialske drap og grusomme folk. Og vi elsker det, særlig når Harry Hole kan love frelse i enden av den bekmørke tunnelen.

Harry Hole går løs på en kar for å finne en kar som går løs på damer. Grusomhetene står i kø, og vi ser på med stor entusiasme. Foto: Ronald Plante/Netflix / Courtesy of Netflix

Påsken er ikke for de sarte. Det er heller ikke denne teksten, så hvis du er veldig prippen – slutt å lese nå.

Du leser fremdeles? Ok, da er du som de fleste av oss. Ikke så prippen, og du tar gjerne et mord eller sju i påsken. Et nedgravd lik? Blod, gørr og hjernemasse på veggen? En mann myrdet i et bestialsk ritual? En død kvinne med avskåret finger? Bisarr sex med dødelig utfall? En seriemorder som blir verre og verre for hver episode?

Omtrent der har du Norges mest populære forfatter, Jo Nesbø, som mange av oss har hatt på maden i påsken. «Jo Nesbøs Harry Hole» den nest mest sette ikke-engelske serien på Netflix. Harry Hole har frelst mange av oss fra sånne kvelder der vi ellers måtte snakket med ektefellen om tømmekalenderen eller hvilken tøymykner vi bør satse på.

Nei, takk. Få på fjernsynet, få drept et knippe damer på grusomste vis, og få han forfylla Harry Hole til å jakte på galingen som kutter fingrene av dem og vakuumpakker likene.

«Ja, nei, eg lige ikkje når det blir for mørkt», sier noen pliktskyldig. Men ser vi på ligavel? Oh, yes! «Millennium»-trilogien til Stieg Larsson, Jussi Adler-Olsens «Avdeling Q», «Kastanjemannen», «The Valhalla Murders» og selvfølgelig Harry Hole.

Hvorfor elsker vi det bestialske og groteske?

På trygg avstand

Menneskers fascinasjon for bestialitet og vold på film og TV – krimserier i påsken, for eksempel – kan virke paradoksal. Hvorfor søker vi oss frivillig til historier som viser det verste mennesker kan gjøre mot hverandre? Det vi for enhver pris vil unngå i virkeligheten er akkurat det vi absolutt vil se på tv.

Foto: Gitte Johannessen / NTB

En del av svaret ligger nok i at Harry Hole foregår på trygg avstand. Når vi ser vold på skjermen, er vi vitner uten risiko. Vi får nærhet til intense følelser – frykt, spenning, avsky – uten å være i fare selv. Det drepes og lemlestes over en lav sko – vi spiser chips.

Dette gir en form for kontrollert adrenalinkick, ikke ulikt det man får av berg-og-dal-baner. Kroppen reagerer, men hjernen vet at det ikke er på ekta. Hverdagene våre er jo ganske kjedelige, og vi trenger avbrekk fra tøymyknerdebatt og de endeløse samtalene om hvilken dunk som tømmes når. Når vi først skal se noe, tar vi gjerne et kick. Harry Holes jakt på bestialske seriemordere er så langt vi kommer fra Åpen dag på skolen og nok en Toro brownie til inntekt for blinde i Uganda.

Krimserier spiller også på vår grunnleggende nysgjerrighet. Mennesker er sosiale vesener, og vi er opptatt av normer, regler og hva som skjer når de brytes. Mord representerer det ultimate normbruddet. Ohhh, edgy! Sender du chipsen?

Mørkt og fælt

Ved å følge etterforskningen får vi ikke bare se det brutale, men også forsøke å forstå det. Hva får noen til å gjøre dette? Hva er motivet? Kunne det vært forhindret? Hvordan blir rettferdigheten gjenopprettet? Krim-en lover oss en løsning til slutt, en rar happy ending der fire fem damer riktignok ble pint til døde, men – lovet være Herren – Harry Hole fant ut hvem som gjorde det!

I tillegg gir slike historier en følelse av orden i kaos. I virkeligheten kan vold ramme tilfeldig. I fiksjon finnes det som regel en forklaring og en løsning. Morderen blir tatt, motivet blir forklart, og verden faller tilbake på plass. Dette kan være beroligende – det gir en illusjon av at selv det mest meningsløse kan forstås og kontrolleres.

Det er også en mørkere side ved fascinasjonen. Noen forskere peker på at mennesker har en iboende tiltrekning til det ekstreme – det som bryter med det hverdagslige. Vold og bestialitet representerer disse ytterpunktene. Å se det, på trygg avstand, kan være en måte å utforske grensene for hva vi selv er i stand til, uten å krysse dem. De fleste av oss har drømt om å dryle til noen, kanskje gi en ordentlig runde grisebank. Noen har kjent på rent hat, og kanskje fantasert om å gå så langt som det er mulig å gå.

Hiv litt sex inn i miksen, et annet område forbundet med masse forbudte følelser, så har du en potent cocktail, perfekt for påsken.

De aller fleste stopper med tankene. Lyset av, misjonærstilling og kanskje en rasende Facebook-post. Men i fantasien ...

Frelsen kommer

Samtidig spiller fortellerkunst en avgjørende rolle. Harry Hole er fryktelig, og fryktelig godt fortalt. Gode krimserier bygger karakterer, skaper spenning og inviterer oss til å legge puslespill. Det er ikke bare volden i seg selv som trekker oss, men hvordan den brukes som drivstoff i en historie. Harry Hole, Supermann og Postmann Pat har egentlig samme oppdrag: Å hindre dumme ting i å skje.

Til slutt handler det kanskje om å konfrontere det ubehagelige. Ved å se vold i fiksjon, bearbeider vi en verden som også i virkeligheten kan være brutal. Krig, vold og overgrep i røynda orker vi ikke. Å forholde seg til det i 45 minutters episoder på Netflix er lettere, og da har vi på sett og vise dealet med mørket og brutaliteten.

Påsken er høytid for krim, både den med nestenkoselige syltetøy-fra-Lerum-aktige «Mord i Sogn» og de bestialske greiene til Jo Nesbø. Han har forresten selv sagt at det kanskje blir litt vel grapsete noen ganger. Men det går godt til Kvikk Lunchen og Soloen. Påskefortellingen er heller ikke for det tamme. Tortur, psykisk stress og en av verdens mest utspekulerte og grusomme henrettelsesmetoder er bærebjelkene, før frelsen kommer til slutt.

Vi har egentlig ikke endret smak, bare kanal. Påskefortellingen og Harry Hole serverer mye av det samme – smerte, ondskap og en slags forløsning til slutt. Vi sitter der, med Solo og chips, episode for episode, gjennom grusomhetene, for det er tross alt en slags frelse i andre enden.