Det er lett å mislike Fifas nye påfunn, men det kan gi oss bedre fotballkamper

Når spillerne får drukket og samlet seg, får også muskulatur og nervesystem ro før neste intensive periode, skriver Øyvind Eide. Foto: Mike Segar/Reuters/NTB

Jeg mener svaret er ja, skriver Øyvind Eide.

Det er lett å mislike de nye pausene i VM. En av fotballens store styrker er rytmen: To omganger. Nesten uavbrutt spill. Ingen timeout.

Derfor er det all grunn til å være skeptisk når Fifa innfører nye avbrudd og pakker det inn i gode intensjoner. Mange frykter at rytmen gradvis blir ofret for et mer oppstykket produkt.

Men vi må klare å stille det fotballfaglige spørsmålet uten å gå rett i skyttergravene: Kan pausene også ha positive effekter?

Jeg mener svaret er ja.

For det første kan en pause påvirke kvaliteten på spillet. Moderne fotball har aldri vært mer krevende. Tempoet er høyere, kampkalenderen tettere, og spillerne forventes å levere mer.

Fotball avgjøres ofte i de små aksjonene: duellen du akkurat rekker inn i, pasningen du slår med riktig vekt, returløpet kroppen helst vil slippe.

Når spillerne får drukket og samlet seg, får også muskulatur og nervesystem ro før neste intensive periode. Det garanterer ikke bedre fotball, men det kan øke sannsynligheten. For tretthet er sjelden bare fysisk. Den viser seg også i valgene. En sliten spiller orienterer seg senere, støter litt for tidlig, slipper markeringen litt for lett eller velger den nest beste pasningen.

Pausen handler ikke bare om pust. Den handler om kvaliteten i neste beslutning.

Det andre handler om summen av belastning. I et VM med varme, lange reiser og kort tid mellom kampene forsvinner ikke belastningen når dommeren blåser av kampen. Den blir med videre i neste kamp.

En pause fjerner ikke belastningen. Men små avbrekk kan vippe kvaliteten i neste aksjon. Det kan også redusere skaderisikoen.

Det tredje handler om taktikk. En pause midt i omgangen gir trenerne et lite vindu til å korrigere ett moment eller to. Slik vi så da Solbakken brukte pausen mot Irak til å justere laget.

Hvis laget blir for langt, kan presshøyden samles. Hvis motstanderen finner rom bak midtbanen, kan én spiller flyttes fem meter. Det kan være forskjellen på at motstander får vende opp rettvendt, eller må spille bakover.

Det kan heve det taktiske nivået. Men det kan også gjøre fotballen mer trenerstyrt. Spillerne må lese, justere og løse problemer selv. For hver pause flytter vi litt mer makt fra banen til benken.

Derfor må vi skille mellom tre ting: En pause for spillernes helse. En pause for taktiske korreksjoner. En pause som kommersielt TV-produkt.

Den første er lettest å forsvare. Den andre er fotballfaglig interessant. Den tredje bør vi være langt mer kritiske til.

Hvis pausene først og fremst blir reklamepauser forkledd som omsorg for spillerne, er kritikken ikke bare forståelig. Da er den nødvendig.

Pausene bør vurderes som andre endringer i fotballen: ikke som et hellig angrep på fotballens sjel, ikke som en udiskutabel gave til spillerne, men som et grep med mulig verdi og åpenbare baksider.

Derfor er ikke det avgjørende om fotballen tåler en pause. Det avgjørende er hvem pausen egentlig er til for.