Det er ingen tvil om at skolegudstjenester er forkynnende

Men når kunnskapsministeren mot bedre vitende prøver å definere skolegudstjenester som ikke-forkynnende, må det ryddes opp.

Det er ikke nytt at opplæringsloven har et forbud mot forkynnelse i opplæringen. Allerede i 2005 ble dette innført i §2-4, men det var da eksplisitt knyttet til KRLE-faget. Derfor har veilederen for skolegudstjenester siden den første utgaven i 2009 vært tydelig på at man ikke skal koble KRLE-faget og skolegudstjenester sammen. Grunnen er nettopp at skolegudstjenester er forkynnende.

Åpen

Denne forståelsen er ikke bare reflektert i lovverket og veilederen som kunnskapsministeren viser til, men også anerkjent av Den norske kirke selv. På deres nettside om skolegudstjenester understrekes det at skolegudstjenester per definisjon er forkynnende. Som daværende kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum skrev i 2016: "Skolegudstjenesten skal være autentisk og derfor ikke nøytral. Elevene skal møte og lære om en levende kristen tro, og i en skolegudstjeneste vil det derfor forkynnes gjennom bønn og salmer, gjennom musikk, kunst og ord." Dette ble også støttet av daværende preses Helga Haugland Byfuglien.

Når opplæringsloven nå i §14-5 tydelig slår fast at "Opplæringa skal ikkje vere forkynnande", uten unntak, skaper det forvirring at kunnskapsministeren hevder at skolegudstjenester fortsatt er tillatt. Hvis det finnes et juridisk grunnlag for dette unntaket, må det presenteres klart. Å henvise til forarbeider uten å spesifisere hvor unntaket ligger, bidrar ikke til å løse uklarheten.

Dette er ikke bare et juridisk spørsmål, men også et praktisk og pedagogisk problem for skoler, lærere og foreldre. Hvert år mottar Human-Etisk Forbund henvendelser fra foreldre som er bekymret for at deres barn blir ekskludert fra fellesskapet når de ikke deltar i skolegudstjenester. Det er viktig at skolen er en inkluderende arena der alle elever føler seg velkomne, uavhengig av tro eller livssyn.

Når kunnskapsministeren sammenlikner deltakelse på religiøse seremonier som skolegudstjeneste med en omvisning i moskeen, tyder det dessverre på at hun ikke forstår forskjellen mellom religionsutøvelse og besøk. Med mindre kunnskapsministeren mener at skolene skal delta i religiøse ritualer i moskeer og hos Human-Etisk Forbund, men det er i så fall ny praksis hun ønsker å etablere ute i skolene – for DET er ikke vanlig i dag.

For å sikre dette må følgende tiltak gjennomføres: 1. Kunnskapsministeren må klargjøre myndighetenes posisjon ved å enten vise til en konkret lovhjemmel som gir unntak for skolegudstjenester, eller erkjenne at slike unntak ikke eksisterer. Uten et juridisk grunnlag kan ikke skolegudstjenester fortsette innenfor skoletiden uten å bryte loven.

2. Skoleeiere og rektorer må informeres om at arrangering av forkynnende aktiviteter er i strid med §14-5, og at de har et ansvar for å følge loven nøye for å sikre alle elevers rettigheter.

Det er forståelig at mange ønsker å bevare tradisjoner som julegudstjenester. Men i en skolekontekst må vi balansere dette med behovet for inkludering og respekt for alle elevers livssyn. Skolen skal være en nøytral arena for læring, der ingen føler seg presset til å delta i religiøse aktiviteter.

Mange skoler har heldigvis begynt å lage seg nye juletradisjoner der alle barna opplever tilhørighet og fellesskap. Eksempler er håpsvandringer med bidrag fra ulike tros- og livssynssamfunn, julekonserter eller andre kulturopplegg som samler alle elever. Dette viser at det er fullt mulig å arrangere inkluderende feiringer uten religiøs forkynnelse, samtidig som fellesskapet blant barna styrkes. Vi heier på skoler som prioriterer inkluderende feiringer som ikke setter noen barn utenfor.

Lovens klare ordlyd kan ikke ignoreres. Det er heller ingen tvil om at skolegudstjenester er forkynnende. Når opplæringsloven tydelig forbyr forkynnelse i opplæringen uten unntak, må dette respekteres.