Det er ikke valgfritt å bry seg

Hvordan har samfunnet vårt egentlig blitt når en stor guttegjeng kan stå på en offentlig møteplass og kaste isklumper i ansiktet og på kroppen til et par jenter, samtidig som de roper grove skjellsord, uten at voksne våger å gripe inn?

Dette handler ikke bare om «barnestreker». Det handler om trakassering, mobbing og ren fysisk vold. Og det skjer midt foran øynene våre, på steder som nettopp er ment å være trygge arenaer for barn og unge. Oppholdsplasser, aktivitetsområder og parker er laget for at barna skal kunne leke, være trygge, kjenne fellesskap og få gode opplevelser. Ikke for at enkelte grupper skal føle eierskap, dominere eller jage bort andre.

Når vi som voksne blir tilskuere, kan vi ikke lenger late som at problemet ligger hos barna alene. Da ligger det hos oss.

Vi har både en sosial og moralsk plikt til å gripe inn når vi ser barn bli utsatt for urett. Ingen trenger å sette seg selv i fare, men å si ifra, gå bort og spørre om det går bra, eller hente hjelp – det er fullt mulig for de aller fleste. For hva lærer vi barn dersom de ser at voksne vender blikket bort? At grenseløs atferd er greit? At det er best å være stille? At noen barn må finne seg i å bli jaget bort fra fellesskapet?

Det burde være selvsagt at alle barn har rett til å oppholde seg trygt på offentlige steder. Det burde være selvsagt at voksne tar ansvar når de ser urett. Men tydeligvis må dette sies høyt igjen: Det er ikke valgfritt å bry seg.

Vi kan ikke akseptere at en stor guttegjeng får terrorisere to jenter som bare vil leke. Og vi kan ikke akseptere et samfunn der voksne ser på uten å handle. Voksenansvar handler ikke om å være streng – det handler om å være modig nok til å vise at grensene finnes, og at noen passer på.

For hvis ikke vi gjør det – hvem skal da?