Det er ikke ungdommens manglende interesse for politikk som truer demokratiet. Det er politikere.

I land som Ungarn og Slovakia handler det om å beskytte demokratiet som blir bygget ned med vilje, skriver Jette Christensen. Hser er Ungarns president Viktor Orban (t.h.) i samtale med den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdogan. Foto: AP, NTB

Dersom man ser på årsaker til at land faller på den demokratiske indeksen, er det ikke ungdom som utgjør den største trusselen.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Det er for tidlig å konkludere med at triste, narsissistiske og maktesløse Tiktok-ere vil ødelegge det norske demokratiet. Men det er på høy tid å undersøke dette nærmere», skriver forskerne Nina Witoszek og Mads Larsen i kronikken «Vil generasjon Z undergrave det norske demokratiet?»

Dersom man ser på årsaker til at land faller på den demokratiske indeksen, er det ikke ungdom som utgjør den største trusselen. Det er politikere.

Demokratier dør ikke av seg selv

I skyggen av krigen på bakken i Ukraina, som flere har utropt til krigen mellom autokrati og demokrati, foregår det en stille krig mot demokratier i flere europeiske land. Den blir ført fra regjeringskontor og av politikere folk har stemt på. Pressen blir propagandaapparat. Universiteter blir verktøy for å bekrefte regjeringens politiske syn.

Organisasjoner som kritiserer, blir stemplet som spioner. Når bare 8 prosent av verdens befolking bor i et demokrati som vårt, kan det true ikke bare våre verdier, men også trygghet og økonomi.

I land som Ungarn og Slovakia handler det om å beskytte demokratiet som blir bygget ned med vilje. For demokratier dør ikke av seg selv. Det er en toppstyrt handling for å verne seg mot maktkontroll. I Norge, som ligger øverst på den demokratiske indeksen, handler det om å unngå at politikere uintendert gir autokrater argumenter eller skuffer for mye.

Ingen valgte politikere i Norge ønsker å bygge ned demokratiet med vilje. Men av og til kan de si eller gjøre ting for å få det til å høres slik ut.

Som gift for deltagelsen

Witoszek og Larsen trekker frem maktesløshet. Det er riktig at følelsen ikke bare er gift for den enkeltes deltagelse i demokratiet, men også for tilliten til politikk. Dersom det kommer for mange fortellinger om samfunnsproblemer politikken ikke kan løse på grunn av krig/rente/Elon Musk, svekker det tilliten til politikken som en operativ arena for styring.

Problemet er eksempelvis ikke at unge bruker teknologiske plattformer, men at politikken ikke har evnet å ta kontroll over at noen eier ytringsrommet og har tjent gode penger på polarisering, frykt og hat.

Når autokrater vinner valg, kan det skje av tre hovedgrunner:

• Den ene er at de ikke er åpne om sin agenda om å fjerne maktkontroll så fort de får makt.
• Den andre kan være at det er umulig for andre å vinne, ettersom valgloven er blitt justert og pressen politisert.
• Den tredje er at velgerne er så skuffet over dem som forvalter dagens demokrati, at de snur seg mot et annet styresett.

Dersom antidemokratiske krefter får folk til å følge dem i stedet for demokratiske politikere, ligger ansvaret hos sistnevnte. Hvis de man stemmer på, fremstår som et passivt vitne til en samfunnsutvikling de ikke ønsker, er det lettere å se seg om etter et alternativt system. Da kan man ende opp med ikke bare politikerforakt, men politikkforakt.

Ansvaret for å unngå opplevelsen av maktens maktesløshet, det ligger hos politikerne.