Det er ikke feigt å styre unna dødshjelp

Psykisk syke Jolanda Fun fra Nederland fikk hjelp til å dø. Saken ble nylig omtalt i Aftenposten. Foto: Stein J. Bjørge

Norske politikere bør bruke kreftene på å bedre dødsomsorgen – det er noe vi alle vil tjene på.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kommentator Ingeborg Senneset skriver klokt i Aftenposten (21. mai) om utfordringene man kan støte på dersom man legaliserer dødshjelp. Men det er feil at norske politikere er feige som viker unna dødshjelpsdebatten.

Senneset viser til meningsmålinger der 70 prosent av er positive til dødshjelp. Men disse tallene er unyanserte. I en undersøkelse initiert av Rådet for legeetikk (Aarseth og medarbeidere 2023) fant vi at befolkningens syn på dødshjelp er komplekst og spriker.

Selv om mer enn 60 prosent støtter dødshjelp i tilfeller der pasienten har dødelig sykdom med kort forventet levetid, er det bare 12 prosent som støtter dødshjelp ved psykisk sykdom alene. Utfordringen for politikerne er å lage et lovverk som tar opp i seg denne kompleksiteten, som klarer å tillate dødshjelp der det er «riktig», og forby det der det er «feil».

Andre lands regelverk

Ingen land i verden har klart denne utfordringen. I Nederland, som har lengst erfaring, tillates dødshjelp til personer med autisme og personlighetsforstyrrelser og tilstander som ikke er dødelige.

Aftenposten skrev nylig om psykisk syke Jolanda Fun fra Nederland som fikk hjelp til å dø. Selv kravet om samtykkekompetanse er forlatt. Det viser den dramatiske høyesterettsdommen der en lege ble frikjent for å ha gitt dødshjelp med tvang til en kvinne med demens som strittet imot.

Oregon, modellen for legalisering av dødshjelp i USA, har krav til dødshjelp som er dypt urettferdige og dertil vilkårlige: Det er kun tillatt til personer med inntil seks måneders forventet levetid. Det er en presisjon medisinen ikke kan bidra med.

Personer som lider uutholdelig av kroniske, ikke-dødelige tilstander, får ingen hjelp.

Må ta tak i argumentene

Det sies stadig at «nå må vi ta debatten om dødshjelp». Men debatten har rast i den vestlige verden i over 100 år – og står på stedet hvil.

Knapt noen nye argumenter er kommet til, annet enn at vi nå vet mer om konsekvensene av å legalisere dødshjelp. Det fører uvegerlig til en verdiglidning der dødshjelp blir gitt til flere og andre pasientgrupper enn til dem man opprinnelig så for seg. Grensene man trakk opp, blir gradvis flyttet.

De som lurer på hvorfor vi fortsatt ikke har legalisert dødshjelp i Norge, kan lese vår antologi «Dødshjelp i Norden? Etikk, klinikk og politikk» (gratis på dodshjelp.org). I denne har vi samlet de viktigste motargumentene. Skal debatten komme videre, må tilhengerne ta tak i disse.

Mangler i dødsomsorgen

Det er to hovedargumenter for legalisering av dødshjelp: 1. Behovet for å vise barmhjertighet ved uutholdelig lidelse. 2. Autonomi (selvbestemmelse).

Men autonomiargumentet svikter når dødshjelp skal bli til lov. For ikke i noe lovforslag skal personen selv få bestemme om dødshjelp skal gis: Det skal overstyres av leger, psykologer, jurister og politikere. De skal avgjøre hvilke motiver, hvilke egenskaper, som skal kvalifisere for dødshjelp.

Senneset skriver om mennesker som dør i uverdig lidelse. Det forekommer. Men i stor grad er det en myte at døden er uverdig og smertefull.

Årlig blir tusener av nordmenn og deres pårørende overrasket over hvor verdig og godt lindret døden kan være dersom man får profesjonell hjelp og omsorg, og om det legges gode planer.

Samtidig er det sant at det fortsatt er store mangler i dødsomsorgen. Spesielt gjelder det pasienter som dør av annet enn kreft, der palliasjonen er for dårlig utbygd.

Norske politikere bør bruke kreftene på å bedre dødsomsorgen – det er noe vi alle vil tjene på.