Det er ikke faglig forsvarlig å konkludere med brudd på folkeretten i Gaza

Folkeretten er en sentral arena hvor denne konflikten utkjempes, og som det er svært mye feilinformasjon om, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser ødeleggelsen etter israelske luftangrep i Gaza. Foto: Mohammed Hajjar, AP/NTB

Vår hensikt er hverken å konkludere eller frikjenne, men å opplyse om hvilke regler som gjelder.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Kronikken vår i Aftenposten 29. november om Midtøsten og folkeretten har foranlediget flere svar.

Leder av Palestinakomiteen i Norge Line Khateeb skriver i Aftenposten 19. november at det er «grundig dokumentert at Israel bryter folkeretten». Hun antyder også at vi gjennom vårt språk dehumaniserer palestinerne.

Dagen etter påstår historiker Pål Nygaard med flere i samme avis at vi er «uredelige eksperter» fordi vi ikke konkluderer med at Israel begår folkerettsbrudd, og at dette «dokumenterer bekreftelsesskjevhet til Israel».

Er ikke «dehumanisering»

Som privatpersoner er også vi opprørte over den brutale krigen i Midtøsten, men vi skriver ikke i avisen som privatpersoner. Vi skriver som jurister med krigens folkerett som spesialfelt. Da benytter vi vårt arbeidsspråk. Ofte vil det fremstå hardt og kynisk, men slik er krigens karakter.

Det er fortsatt 32.000 barn blant de 157.000 savnede etter krigen i Syria, hvor brorparten trolig ble drept under krigen. I Irak skal det ha vært 40.000 døde i ruinene i Mosul etter luftoperasjonene i 2018, hvor mengder av barn og sivile var innestengt.

Dette er virkeligheten vi som humanitærrettsjurister forholder oss til i vårt virke. Det er ikke «dehumanisering». Det er vårt fag.

Folkeretten rammer inn konflikten og gir kjøreregler. Om noen er palestiner, iraker, ukrainer eller russer, har ingen betydning. Som en linjedommer i en fotballkamp tar den ikke side. Linjedommeren markerer når ballen er ute og i offside. Det er ikke hans jobb å heie på ett av lagene, og han må markere likt, også om det ene laget spiller skittent.

Krigføring er mer komplisert

Men linjedommeren kan ikke flagge i blinde. Om tåken henger så tett at han ikke kan se den andre siden av banen, må han avstå fra å markere for offside. Her er også forklaringen på at vi ikke trekker konklusjoner om brudd på folkeretten på Gaza. Dersom en krigførende part dreper en krigsfange eller sulter ut sivile i sin varetekt, er det lett å konkludere med folkerettsbrudd. Krigføring er mer komplisert.

Når to krigførende parter slåss – særlig der den ene parten er militært underlegen – kreves omfattende vurderinger for å avgjøre folkerettsbrudd. Da trenger man mye detaljert informasjon som utenforstående ennå ikke besitter.

Det ene debattinnlegget viser til at Hellestveit har uttalt at Russland bryter folkeretten i Ukraina. Hellestveit har to år på rad vært internasjonal mandatholder i Ukraina, med svært god tilgang på aktører, vitner, åsteder samt offentlige og konfidensielle rapporter om krigføringen og har konkludert med folkerettsbrudd i offisielle rapporter. Da har man belegg for å uttale seg slik.

Mye feilinformasjon

Et viktig poeng i vår kronikk var nettopp at vi ikke har slik informasjon om Gaza. For oss som humanitærrettsjurister å konkludere da kan sidestilles med en kreftlege som fjerndiagnostiserer folk over telefon. Det er ikke faglig forsvarlig.

Vår hensikt var hverken å konkludere eller frikjenne, men å opplyse om hvilke regler som gjelder. Det gjør vi ikke for å støtte én side, men for å opplyse publikum. Folkeretten er en sentral arena hvor denne konflikten nå utkjempes, og som det er svært mye feilinformasjon om. Vi tre kolleger har ofte faglige uenigheter oss imellom.

I kronikken gikk vi sammen for å vise hva alle tre anser for å være uomtvistede folkerettslige regler som gjelder for konflikten i Midtøsten. Det kan hverken være dehumaniserende eller uredelig.