Grønland som en del av det danske rigsfællesskabet har flere problematiske sider.
For det første er bakgrunnen for Grønland under dansk suverenitet Kiel-freden i 1814, som muliggjorde løsrivingen av Norge fra Danmark. Men tilfeldigheter medførte at Norges daværende biland, Færøyene, Island og Grønland, ikke ble med i løsrivingen. Det er selvsagt Trump & Co klar over.
Dernest er det ingen lokalbefolkning på Grønland som har en kulturell og historisk tilknytning til Danmark. Slik for eksempel lokalbefolkningen på Falklandsøyene har britisk tilhørighet. Den norrøne bosetningen døde ut rundt år 1500, og den var ikke dansk.
Den norrøne bosetningen døde ut rundt år 1500, og den var ikke dansk.
Hadde det vært en opprinnelig dansktalende befolkning med danske kulturelle røtter på Grønland, ville det vært en annen sak. Men det er det ikke. I en felles uttalelse skriver de fem partiene i det grønlandske parlament at de verken vil være amerikanere eller dansker. De vil være grønlendere. Grønland ligger dessuten over 2000 km fra Danmark og er geografisk ikke en del av Europa. Men tvert imot en del av det amerikanske kontinent.
Den amerikanske interessen for Grønland går langt tilbake i historien. I forbindelse med salget av de danske kolonier i Vest-India i 1916/17 sier avtalen for eksempel at USA i fremtiden «ikke vil motsette seg at Danmark utvider den politiske og økonomiske interesse til hele Grønland». Det viser at det danske kravet om suverenitet over hele Grønland i lang tid ikke har vært en selvfølgelighet. Også Norge utfordret i begynnelsen av 1930-tallet Danmarks kontroll ved å etablere kolonien «Eirik Raudes land» på Grønlands østkyst. Den kjente oppdageren Helge Ingstad var sysselmann. Konflikten endte i den internasjonale domstolen i Haag, som i 1933 ga Danmark fullt medhold.
At Danmark har holdt fast på kontrollen over Grønland er forståelig. Det dreier seg om tilgang på naturressurser som fisk, olje og viktige metaller. Men ikke minst dreier det seg også om geopolitiske forhold. For det er Danmarks kontroll over Grønland som gir landet status som en arktisk nasjon. Sammen med Norge, Canada, USA, Finland, Sverige, Island og Russland. Og uten Grønland vil Danmark miste sin plass i det arktiske råd.
Den danske statsminister, Mette Frederiksen, viser til stadighet til folkeretten og behovet for å respektere internasjonal rett. For småstater som Danmark og Norge er folkeretten grunnlaget for en trygg og sikker eksistens. Men det er likevel et paradoks at det nettopp er Danmark som nå fokuserer på nasjonenes ukrenkelige territoriale integritet. For Danmark gikk sammen med USA i den folkerettsstridige krigen mot Irak basert på løgnen om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Dette var den første krigen etter 1945 der folkeretten ble fullstendig ignorert av konfliktpartene. En av dem var altså Danmark!
Verden er i endring, og småstatene må naturligvis tilpasse seg den nye virkeligheten. Som er at småstater som Danmark og Norge ikke lenger kan stole på at USA respekterer folkeretten. Parallelt, og helt uavhengig av utfallet av grønlandskonflikten, må vi derfor nå bygge nye allianser uten USA.
Utviklingen på det europeiske kontinent (EU) er også usikker, der flere av de viktigste landene (Tyskland/Østerrike/Italia) har betydelige mindretall som foretrekker et illiberalt demokrati slik det fremstår i enkelte øst-europeiske land. Den nye alliansen kan derfor bare være med nasjoner som deler våre grunnleggende liberale og demokratiske verdier slik de praktiseres i Norden, Storbritannia og Canada.
Om det er mulig å stoppe Donald Trump i hans iver etter å få kontroll på Grønland, er tvilsomt. For han har nå gått så «høyt opp på banen» at han neppe kan trekke seg uten å miste ansikt. Og det tåler hans ego ikke!
Konflikten om Grønland vil derfor «koke» videre. Og viser at «might is right». Den sterkeste vinner. På Grønland som i Ukraina. Og det har ingenting med rettferdighet å gjøre.










English (US)