«Det er en tragedie for måkene at de har mistet sitt naturlige liv»

I vår skrev media at «hekkingen er over oss», som om Norge var invadert av en fiende. Det var bare den sterkt trua krykkja som vendte tilbake til hekkeplassene. Klagene på dyr som kommer i veien for mennesker pågår fra vår til høst, til de siste grågåstrekkene har forlatt landet. Men neste år begynner det forfra igjen.

Vi finner oss i mye fra vår egen art – støy som pågår året rundt og farer og plager med trafikken. Men når folk må dele nabolag med måker, eller når en måkemor på et halvt kilo beskytter ungene sine med harmløse skinnangrep, kommer de store overskriftene, med frislipp av hat i kommentarfeltene. Og så følger de vanlige tragediene.

Måkeunger som blir slått i hjel med stein, tråkket på, sprengt i stykker, og vold også mot voksne fugler, midt på lyse dagen og i fullt påsyn av folk. De som gjør dette må tro at det er legitimt å mishandle og drepe måker. De kan ikke ta mer feil.

En mann fikk nylig et forelegg på 15.000 kroner for å ha fjernet måkereir fra tak. Hva blir straffen for de som har knust små liv med stein eller trampet på dem og kastet dem i søpla? De fortjener mye strengere straff enn bøter.

Folk som ødelegger for måkenes hekking ødelegger også for andre mennesker, da måker som får ungene drept vil bli enda mer påpasselige. En annen ting som slår tilbake, er at måkene kan starte forfra igjen med hekkingen, slik at aktiviteten forlenges til høsten.

Når skal vi forstå måkene og innse vår egen rolle i deres situasjon? De har ikke av fri vilje byttet ut proteinrik fisk i sjøen til fordel for søppel og valgt å flytte fra fuglefjell til et farlig bymiljø. De har ikke annet valg når vi overfisker, forurenser og forsøpler, forstyrrer med båter, vannscootere og ilandstigning med hunder, og driver dem bort fra skjærgården med innført mink. Industri og boliger legges der det før var hekkeområder, fuglefjell sprenges vekk, og når måkene prøver å hekke på hustak, klages det over at naturen kommer oss for nær. Men det er vi som har tvunget den nærmere.

Det er en tragedie for måkene at de har mistet sitt naturlige liv, men også at enkelte ikke forstår sammenhengen og lar frustrasjon gå ut over uskyldige fugler som bare prøver å overleve. Måkene stuper fordi de er redde for ungene, som er svært utsatte på bakken mellom folk, biler og syklister. Uten denne adferden ville knapt en måkeunge ha overlevd. Det er like meningsløst å kalle dette aggresjon som å påstå at et menneske som styrter til for å redde ungen sin fra å bli påkjørt er aggressiv.

Måkemors «gråt» når det går galt med ungene er godt dokumentert. Ikke bare mor, men hele flokken deltar ofte i et sørgeritual, der de kretser pipende i ring over den døde ungen. Vi er flere som har vært vitne til dette, og det er veldig sterkt å se en slik sorg, ikke bare hos foreldrene, men hos hele flokken.

Vi mister stadig mer natur. Av ti måkearter som hekker i Norge er åtte rødlistet som truet. Vi har utryddet 73 prosent av verdens dyreliv, men vi fortsetter i samme kurs, uten mye forståelse for at andre arter også har sin plass i verden, en plass som vi dessverre tar opp altfor stor del av.

Måkene har mange venner, de har lovverket på sin side og flere kommuner er begynt å tilrettelegge for trygge hekkeplasser. Det gjenstår mye, blant annet å sikre måkene jevn næringstilgang, som kan gjøres ved å la fiskeavfallet gå til sjøfuglene. Da kan kanskje måkene ta i bruk fuglefjellene igjen.

Det er også viktig at media tar ansvar og ikke gir en forvrengt fremstilling av måkenes naturlige adferd, som ikke skader noen.

Jenny Rolness,

Dyrenes Rett