Det bør være en selvfølge

Om ikke lenge står Norge foran et avgjørende valg når Stortinget skal stemme over om CRPD, FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, skal inkorporeres i norsk lov. Et valg som vil være helt avgjørende for oss som lever med en funksjonsnedsettelse.

Ved å inkorporere CRPD vil man sikre at det ikke fattes beslutninger på bekostning av personer med funksjonsnedsettelse. CRPD skal bidra til å sikre muligheten til likverdig livsutfoldelse: å kunne delta på skole, fritidsaktiviteter, utdanning og i jobb. Den skal bidra til at vi kan bo der vi vil, bevege oss der vi vil og være skjermet for hets og diskriminering.

Det bør være en selvfølge at mennesker med funksjonsnedsettelser har like sterke rettigheter som andre minoriteter i Norge. Likevel er CRPD i dag ikke gitt samme status som andre menneskerettighetskonvensjoner, slik som kvinnekonvensjonen og barnekonvensjonen. Det betyr i praksis at rettighetene til en stor gruppe mennesker står svakere – både juridisk og i møte med systemet.

Når jeg skriver om CRPD og lovforslaget om å inkorporere den, skjønner jeg at dette kan virke fjernt og uvesentlig for mange. Jeg forstår at det kan være vanskelig å engasjere seg i noe som tilsynelatende ikke gjelder en selv. Men til deg som leser dette vil jeg komme med en oppfordring: Dette handler ikke om en «særinteresse». Det angår oss alle. Ingen av oss vet når livet endrer kurs. En ulykke, en sykdom eller en plutselig hendelse kan gjøre at hvem som helst av oss – eller noen vi er glade i – får en funksjonsnedsettelse.

Når man befinner seg i en situasjon der helsa svikter og man ikke lenger kan klare seg på egen hånd, ønsker vi at støtteapparatet og samfunnet er der for å ta oss imot. Da ønsker vi et samfunn der rettigheter ikke er avhengige av flaks, økonomi eller kommunens prioriteringer. Vi ønsker å kunne ta for gitt at vi kan fortsette å leve livet slik som alle andre.

Jeg forstår at mange politikere er opptatt av hvilke økonomiske konsekvenser en inkorporering av CRPD kan medføre. Det koster å bygge større og mer tilgjengelige bygg, og ja, det koster med hjemmesykepleie, BPA og hjelpemidler. Men vet du hva? Det koster også samfunnet mye å ha Norges største minoritet stående på sidelinja. For ikke å glemme hvilken enorm ressurs vi i dag går glipp av. Budsjettet kan se mørkt ut hvis vi kun ser på funksjonshemmede som en utgiftspost. Men se også hvilken verdi vi kan tilføre samfunnet. Når mennesker får mulighet til å delta, jobbe, ta utdanning og ha et reelt valg i livet, tjener vi alle på det.

Selv er jeg i jobb og deltar som folkevalgt i kommunen og i flere andre frivillige verv. Dette er takket være hjelpen jeg får i form av hjelpemidler, BPA og økonomisk støtte.

Åpen

Veien for meg hit har vært kronglete, og jeg har måttet gå en lang omvei for å komme dit jeg er i dag, sammenlignet med mange andre på min alder. Jeg ønsker ikke at det skal være slik at man må kjempe for å få oppleve det andre tar for gitt. Jeg vil ha et land der vi – uavhengig av funksjonsevne – kan ta for gitt at samfunnet jobber med oss og ikke mot oss.

Så til deg som aldri har hørt om CRPD, eller som ikke har noe forhold til funksjonshemming: Vi trenger deg på laget. Vi trenger at du, og alle andre, ser verdien av et samfunn som er tilrettelagt for alle.

Til syvende og sist handler dette om hvilket Norge vi ønsker. Et inkluderende samfunn bygges ikke av gode intensjoner alene. Det bygges av handling, ansvar og tydelige lover som sikrer at menneskerettigheter ikke er valgfritt, men garantert.

Med dette håper jeg på enstemmig ja til CRPD på Stortinget den 9. desember.