Det begynner med mamma. Så blir også pappa rammet.

Høsten 2020 kjenner Monica Krantz (52) de første symptomene.

På lille julaften får familien den vonde beskjeden: Hun har kreft i lungene.

Hun som suste av gårde over fjellet under Skarverennet, sliter nå med tung pust og hoste.

Hun stålsetter seg til cellegift og strålebehandling.

– Det var positive tilbakemeldinger hele veien, så vi hadde håp, sier sønnen Benjamin Krantz (32).

Men kreften vil ikke forsvinne.

Den ligger så tett inntil pusterøret at den ikke kan opereres bort, forteller Benjamin.

I mars 2022 får moren et epileptisk anfall hjemme i Drammen. Hun har en svulst på hjernen.

– Det var et ordentlig spark i magen, mens vi allerede lå nede.

Kroppen hennes tåler ikke mer stråling. Behandlingen avsluttes.

– Hun ble aldri helt seg selv igjen etter det. Hun var veldig dårlig og hadde konstant trykk i hodet, sier hennes yngste sønn, David Dahl (19).

– Vi skjønte hvilken vei det gikk.

Noen få måneder senere – 30. juni 2022 – dør moren.

– På slutten sa hun at «solen kommer alltid til å skinne igjen». Det er fortsatt viktig for oss å huske på, forteller Benjamin i dag.

Etter begravelsen drar brødrene og pappa Frank (49) på golfbanen.

– Han var veldig flink til å hjelpe oss gjennom sorgen. Han var opptatt av at vi skulle gjøre hyggelige ting sammen, sier David.

– Det er minner vi alltid kommer til å ha.

Faren er deres trygghet.

– Selv om vi mistet mamma, hadde vi i alle fall en pappa. En bauta i livet, sier Benjamin.

Han går på barneskolen da moren møter Frank for første gang. Siden da har han vært hans farsfigur.

– Pappa lærte oss å ha god arbeidslyst, være motivert og stå på. Det setter vi enormt pris på, forteller Benjamin.

Faren kjører biltrailer og driver sitt eget selskap. I mange år jobber han fra tidlig om morgenen til sent på kvelden.

Men han stiller alltid opp – på fotballkamper og skikonkurranser står han og heier.

– Han brukte utallige timer på å lese om skismøring og smøre ski i garasjen, fordi han ville at jeg skulle ha de beste skiene, sier David, som driver med langrenn.

Benjamin er 13 år gammel da lillebror David kommer til verden.

– Jeg passet masse på ham da han var liten. Til tross for aldersforskjellen har vi alltid likt å finne på ting sammen, forteller Benjamin.

Felles interesser som reising, ski og fotball har bundet dem sammen.

– Vi har hatt mange turer i slalåmbakken. En gang, da David var rundt seks år gammel, var linen plutselig ikke på, og han bare satte utfor. Jeg måtte ned i hockey for å komme bort og plukke ham opp igjen.

I vår fullførte David (19) videregående.

Da han går i russetoget 17. mai, følger Benjamin med fra sidelinjen. Mamma og pappa får ikke se ham i den røde russedressen. 

– Jeg skulle gjerne hatt dem der. Samtidig vet jeg at de følger med på meg, der oppe, sier David.

For mindre enn to år siden – høsten 2023 – drar Frank til legen.

Beskjeden han får, forandrer alt.

Men han klarer nesten ikke å fortelle det til noen. Ikke engang sønnene får vite.

– Kreft er noe vi forbinder med død, så vi har forståelse for at han ønsket å skåne oss, forteller Benjamin i dag.

I rundt ett år bærer faren på hemmeligheten. Han har benmargskreft.

– Han må ha sittet mye alene med sykdommen. Hvis vi hadde visst, hadde vi vært enda mer sammen.

– Dersom jeg skal komme med et råd, så er det at du bør være åpen og ærlig med dem rundt deg, sier Benjamin.

Bare to år har gått siden moren deres døde.

– Det var ekstremt vondt å få beskjeden. Helt grusomt.

Brødrene tenker tilbake på tiden de hadde sammen før alt endret seg.

Da Benjamin fyller 30, reiser han og samboeren på sin aller første utenlandstur alene. De har valgt Kroatia som reisemål.

I skjul bestiller faren og lillebroren flybilletter samme plass. På feriedag nummer to dukker de opp på stranden samtidig.

– Det ble kjæreste- og familietid annenhver dag. I dag er jeg ekstremt takknemlig for at de gjorde det, forteller Benjamin.

– Det var den siste ferieturen vi fikk sammen.

– Det siste han sa til oss var «dette går bra, karer», forteller David om den siste gangen han fikk se faren sin i live.

Frank gir ikke slipp på håpet om å bli frisk. Han blir med i en kreftstudie ved Oslo universitetssykehus hvor han får prøve en ny, banebrytende behandling.

Han får beskjed om at benmargskreften er i sjakk. Men mandag 17. mars blir han innlagt på sykehus.

Den siste måneden har han gått fra å være sprek og rask, til å ligge på sofaen med feber og hoste.

Frank blir behandlet for lungebetennelse. Men formen blir verre og verre.

Da David og Benjamin kommer på besøk fredag 21. mars, sliter faren med å puste og snakke.

– På vei ut av bilen sier jeg at «det her ser alvorlig ut». Samtidig var jeg positiv og sikker på at han skulle bli frisk, sier Benjamin.

Dagen etter får faren pustehjelp og klarer å se på landskampen på TV. De vet ikke at dette er den siste gangen de får se han i live.

– Han visste ikke at han kom til dø. Ingen trodde det, forteller David.

Bare få dager senere blir tilstanden kritisk og faren blir lagt i kunstig koma.

Fredag 28. mars dør han brått med familien rundt seg.

– Det var som på film. Alle maskinene piper og piper, for det går ikke mer, sier Benjamin.

Igjen er Strømsø kirke fylt til randen. Det blir tomt for brosjyrer.

– Da vi gikk inn i kirken, hadde ingen av oss kontroll på følelsene våre. Vi knakk helt sammen, forteller David.

I mammas begravelse er det samboeren Frank og sønnene hennes som tar ordet. Nå – mindre enn tre år senere – skal Benjamin og David holde tale for pappa.

«Tanken på at jeg aldri skal få se deg igjen, gjør så ufattelig vondt. Savnet er stort og det vil det alltid være», sier David i sin tale.

Det var pappa som hjalp dem da moren gikk bort. Nå må brødrene ta vare på hverandre.

Barndomshjemmet i Drammen ser nesten likt ut som da mamma levde. Bildene hun malte henger fortsatt på veggen, pynten står fortsatt på bordet.

Nå må de pakke ned alt.

– Å rydde ut av huset i den alderen vi er i, og vite at vi aldri får se foreldrene våre igjen, sier Benjamin uten at han klarer å fullføre setningen.

Hytta – mammas favorittsted – ønsker de å beholde. Men det er ingen av brødrene som har mulighet til å overta barndomshjemmet.

Nå går dagene til å fikse og rydde alt klart til salg. Møblene må de flytte inn på et lager.

– Den siste gangen vi går ut fra dette huset, kommer vi til å merke sorgen ekstra, forteller Benjamin.

– Men det er også mange vonde følelser knyttet til det, siden vi har mistet begge foreldrene våre her.

Benjamin føler at han ikke har tid til å sørge.

– Alt handler om praktiske ting som må fikses. Vi skulle gjerne blitt kalt inn på et møte med kommunen for å få vite mer om våre rettigheter og plikter. Hvem er det som skal hjelpe oss med sånt? spør han.

Lillebroren David skal få barnepensjon frem til han fyller 20.

– Hvis det ikke hadde hatt vært for dem rundt oss, hadde vi ikke visst hvordan det gjøres. Hva med dem som er i samme situasjon som oss, men som ikke har det samme nettverket?

Brødrene sitter i stuen og ser på stolen der faren alltid satt. De har besteforeldre og tanter. Men tomrommet er stort.

– Vi klarer ikke å ta inn over oss den nye hverdagen. Det kommer til å være vanskelig resten av livet, sier Benjamin.

– David og jeg har hatt en brorsrelasjon hele veien. Selv om vi selvfølgelig skal bevare det, er det trist å tenke på at det blir litt andre roller nå.

De kjenner på sinne og frustrasjon.

– Det hadde vært rart hvis vi ikke hadde gjort det. Det viser at mamma og pappa betyr veldig mye for oss.

All støtte fra familie, venner og bekjente er verdt mye. Kompisen Phillip Olsen har opprettet en Spleis for dem. Hittil er det samlet inn over 160.000 kroner.

– Selv om skuldrene våre fortsatt er høye, kan vi utsette de største økonomiske bekymringene. Det er veldig godt når vi står i denne sorgen.

– Vi er veldig takknemlige og ønsker å takke alle som har bidratt.

Planen er at David skal flytte inn til Benjamin og hans samboer. Til høsten skal han studere.

– Jeg hadde vært i en helt annen situasjon hvis jeg ikke hadde hatt Benjamin som storebror. Han har tatt på seg ansvaret for det praktiske, så jeg har sluppet å tenke så mye på det, sier David.

– Det er ikke alle som har en så bra bror som han.

David ble 19 uken etter at faren døde. Søndag 24. august skulle pappa ha feiret sin 50-årsdag – samme dag som mamma hadde fylt år.

– Merkedager og høytider er ekstra vanskelige. Vi tør ikke å tenke på hvordan julen blir, forteller Benjamin.

Sorgen er bunnløs.

– Når vi selv får barn, har vi ikke besteforeldre på vår side. Pappa gledet seg sånn til å bli bestefar.

På vitnemålsutdelingen er det Benjamin som står og klapper for David.

– Jeg skulle ønske at foreldrene våre også var der. Men det har vi ikke lenger.