Desinformasjon gjør meg sint. Hvor er de faglige protestene mot Wolfgang Wee?

Aller best ville det vært om Wolfgang Wee (bildet) – som intervjuer og samtalepartner – hadde bidratt med kritiske spørsmål, skriver Espen Ottosen. Foto: Jan T. Espedal

Tror ikke fagfolk at det betyr noe når en av Norges største podkaster går i strupen på norsk kreftbehandling?

«Jeg hadde aldri tatt cellegift», sa treningsfysiolog Anders Haakenstad til podkastverten Wolfgang Wee for en uke siden. Men så langt har Kreftforeningens eksperter og kommunikatører vært forbausende tause.

Går i strupen på Kreftforeningen

«Wolfgang Wee Uncut» er en av Norges største podkaster. Nylig fikk Anders Haakenstad, som har en mastergrad i treningsfysiologi, muligheten til å snakke om kreft i mer enn fire og en halv time.

Brannfaklene ble kastet ut i et vilt tempo. Haakenstad går i strupen på Kreftforeningen, «cellegiftindustrien» og nesten all kreftforskning. Han avviser at det finnes dokumentasjon på at cellegift forlenger pasientenes liv. Og han mener det er meningsløst å ha screeningprogram for brystkreft og prostatakreft.

Statistikken fra Folkehelseinstituttet om kreftoverlevelse karakteriserer han som «en sminket hore». Det begrunner han blant annet med at like mange kvinner dør av brystkreft i dag som for noen tiår siden, til tross for budskapet om at kreftbehandlingen er blitt langt bedre.

Hvis Haakenstad sprer tøv og tull – fordi screening og cellegift faktisk redder liv – er det opplagt at episodens budskap kan få katastrofale konsekvenser. Derfor er jeg svært forundret over at ingen fagpersoner så langt har rykket ut med korrigerende informasjon.

Hvor er Kreftforeningen med sine fagfolk eller kommunikasjonsfolk? Tror de ikke at det betyr noe at en av Norges største podkaster går i strupen på norsk kreftbehandling?

Sønnen min ville ikke blitt 20 år

For meg er dette et tema som angår meg personlig.

I 2014 fikk min 19 år gamle sønn leukemi, altså blodkreft. Og jeg er temmelig sikker på at han ikke ville fylt 20 år hvis han hadde takket nei til cellegift.

Da sønnen min var under behandling, møtte jeg – ganske tilfeldig – et ektepar som mistet sin sønn på 1970-tallet. De hadde raskt forstått at det ikke fantes noe medisinsk håp om at han skulle bli frisk. For noen tiår siden døde de aller fleste barn og ungdom som fikk leukemi, i løpet av kort tid.

Situasjonen for sønnen min var helt annerledes. Overlevelsesprosenten var noe sånt som 90 prosent i 2014. Eneste forklaring var en effektiv bruk av mange typer cellegift, for han fikk ingen annen behandling, hverken kirurgi eller stråling.

Den revolusjonerende betydningen cellegift har hatt for behandling av leukemi, blir beskrevet glitrende av kreftforskeren Siddhartha Mukherjee i den prisbelønte boken «Keiseren over alle sykdommer. Kreftens biografi».

Selv om jeg ikke har studert medisin, vet jeg at Haakensen i beste fall snakket altfor lemfeldig om cellegift. Det hjalp bare litt at han forsiktig påpekte – nesten to timer ut i podkastepisoden – at cellegift synes å ha god effekt på små barn med leukemi.

Mye av alt det Haakenstad sier om kreft, har jeg ikke forutsetning for å vurdere. Men mye fremsto overbevisende – støttet opp av forskning, en mengde fagord og voldsom påståelighet.

Derfor trengs motstemmer. Ikke minst fordi alternativet til å ta en debatt i åpent lende er å etterlyse mer kontroll og sensur – blant annet med sosiale medier.

Tilbød et mikrofonstativ

Aller best ville det vært om Wee – som intervjuer og samtalepartner – hadde bidratt med kritiske spørsmål. Men det fordrer at han har kunnskap om temaet og ønsker å være noe annet enn et mikrofonstativ for oppsiktsvekkende og klikkvennlige påstander.

Dessverre fremsto det som helt åpenbart at han ikke hadde den minste kunnskap om temaet. Tvert imot røper han, komisk nok, underveis i samtalen at han ikke visste at bare menn har prostata.

Jeg er ingen fast lytter av Wees podkast, men er sympatisk innstilt til ideen om å tilby lytterne lange, uredigerte samtaler.

Men formatet – der en kontroversiell gjest ikke møter noe motstand hverken fra intervjuer eller andre samtalepartnere – er åpenbart sårbart for manipulasjon og desinformasjon.

Det har også vist seg når Wee har sluppet til professor Glenn Diesen ved flere anledninger for å diskutere krigen i Ukraina. Diesen har brukt anledningen til å videreformidle – gjerne litt subtilt – president Vladimir Putins forståelse av krigen i Ukraina.

Slik sett illustrerer podkasten hvor enkelt det kan være å spre desinformasjon. Det synes også opplagt at å spre slik informasjon kan gi kommersiell suksess.

Kan få katastrofale konsekvenser

Det er temmelig opplagt at desinformasjon som omhandler helse, kan få katastrofale konsekvenser. Dagens amerikanske helseminister, Robert Kennedy jr., er blitt anklaget for å ha et direkte ansvar for 83 dødsfall fordi han under et meslingutbrudd besøkte øya Samoa i 2019 og overtalte mange til ikke å ta vaksiner. Historien om hans opptreden er rystende.

Skulle det bli «in» å takke nei til cellegift – og realiteten er at cellegift redder liv – er det lett å profetere at politikere og maktpersoner av ymse slag vil kreve mer kontroll og mer sensur. Likevel er ideen dårlig, av mange grunner.

Prinsipielt er det grunnleggende autoritært å se for seg at myndighetene skal påberope seg retten til å fastslå forskjellen mellom skadelig desinformasjon og akseptabel skepsis til etablerte sannheter.

Dessuten er sjansen åpenbart til stede for at myndighetene – og deres utpekte ekspertise – innimellom kan ta feil. Pandemien er et nærliggende eksempel. Det var faktisk ikke en konspirasjonsteori at koronaviruset oppsto i et kinesisk laboratorium. Tvert imot vet vi i dag at dette kan ha vært realiteten.

Pøser ut kontroversielle påstander

På et mer pragmatisk plan vil myndighetspålagt sensur neppe virke i særlig grad. Det er vanskelig – og skal være vanskelig – å kontrollere informasjon i et demokrati.

I verste fall kan de som fremmer kontroversielle påstander, ha nytte av å fortelle en historie om at det finnes viktig informasjon «der ute» som myndighetene og de mektige ikke vil at du skal kjenne til.

Derfor finnes det egentlig ingen andre alternativer i møte med grov desinformasjon enn å tilbakevise den. Og det trengs når kontroversielle påstander pøses ut i en av Norges største podkaster, som kan få folk til å takke nei til livreddende medisinsk behandling.