3 weeks ago
12
Er det ikke lenger mulig for ungdom å være med på idrett kun for å ha det gøy?
Skrivekonkurranse
Min «rant»
- «Send inn din rant» var oppgaven i Unge Meninger sin skrivekonkurranse.
- Svarene strømmet inn, og Eiriks bidrag ble en av finalistene.
- Les flere av bidragene her.
- Du kan alltid sende meningen din til ungemeninger@vg.no! Her kan du få tips til hvordan man skriver leserinnlegg.
Eirik Branting Hovden (17)Jeg er en aktiv gutt, som har drevet med idrett mesteparten av livet.
Jeg har spilt fotball og gått på ski. To idretter jeg er glad i.
Men for noen år siden bestemte jeg meg for å slutte med begge deler.
Det handlet ikke om at jeg ikke likte ski og fotball, men om det presset som fulgte med.
På det meste var det 4-5 treninger i uken, i tillegg til egentrening.
Vi gikk fra å leke stiv heks på ski, til å plutselig gå flere mil hver trening.
Fokuset ble utholdenhet, teknikk og helst være den som kom først i mål.
Opplevelsen ble den samme på fotballbanen. Jeg manglet rett og slett selvtillit og jeg var redd for å gjøre feil.
Introduksjonen til idrett starter som oftest i barnehagen eller tidlig barneskole. Fokuset er å få med alle uansett hvor god man er. Det skal være lek og moro.
Men er dette noe barn og unge i dag kjenner seg igjen i?
Jeg mener at i dagens samfunn er det ikke lenger mulig for ungdom å være med på idrett kun for gøy, og som en møteplass for venner.
Fokuset er ikke lenger på inkludering og å få barn til å være med på ulike aktiviteter, men å dyrke frem nye talenter.
Problemet med dette er at de aller fleste aldri når helt opp til toppen. Det kan ødelegge forholdet deres til idretten og bidra til at mange unge ikke føler seg bra nok.
Bjørn S. Delebekk / VGDe slutter ikke med idrett fordi de ikke liker idretten de driver med.
De slutter fordi presset blir for stort.
Ifølge Håkon Grøttland, som driver med spillerutvikling i Norges fotballforbund, er det ca. 10 000 barn i hvert alderskull som driver med fotball, og i snitt blir en eller to av disse A-landslagspillere.
Men hva skjer med de 9.999 andre?
Hvorfor går vi fra «alle er bra nok til å være med» til «vi trenger bare de beste»?
En artikkel i Aftenposten fra 2016 viser til at frafallet i Norges to største idretter skjer i alderen fra 6–12 år og til de blir 13–19 år.
70 prosent slutter med langrenn innen de er 13–19 år. For fotball er frafallet 40 prosent for både jenter og gutter fra de er 6–12 år til de blir 13–19 år.
Jeg tror at jeg fortsatt hadde spilt fotball hvis det var på et lag som jeg følte meg trygg og hvor jeg opplevde mestring.
Fra tidlig alder blir de fleste oppfordret til å gjøre sitt beste. Dette gjelder alt fra matte på skolen til fotball på fritiden.
For mange vil dette virke motiverende, og det er i utgangspunktet ikke noe galt med dette.
Det er først når presset blir for stort og det blir lagt for stor vekt på konkurranse og prestasjon i tidlig alder at det oppstår et problem. Mange slutter med idretten sin.
Det siste året har jeg begynt med disc golf.
Det er en lavterskel idrett som alle kan bli med på. Her møter jeg alt fra små barn til besteforeldre og man kan spille sammen uavhengig av nivå og ferdigheter.
Gjennom denne idretten har jeg igjen funnet tilbake til det jeg mener idrett egentlig handler om, nemlig idrettsglede.
English (US)