Derfor blir ikke Israel kastet ut av Eurovision

Til tross for oppropene, til tross for plakatene, til tross for demonstrantene som har flokket til NRK og andre kringkastere de siste månedene. I dag begynner årets Eurovision Song Contest. Og på torsdag kommer israelske Eden Golan til å entre scenen i Malmö, i den andre semifinalen, for å fremføre låten «Hurricane». På scenen er det show, i bakgrunnen smeller det fra Israels krigføring i Gaza. Men de mange som har ment at dette er upassende, så upassende at Israel burde vært kastet ut av konkurransen, har ikke vunnet frem. Hvorfor ikke?

La oss se på det vanskelige begrepet «politisk». EBU, sammenslutningen av allmennkringkastere som organiserer Eurovision Song Contest, ønsker mest av alt i verden at politikken skal holdes utenfor konkurransen.

Det er så klart en illusjon. Eurovision Song Contest har alltid vært politisk, selv om vi her oppe i det trygge nordvest har fått lov å glemme det iblant. I mange land, særlig i landene som en gang lå bak Jernteppet, er deltagelse i Eurovision Song Contest et tungt symbol. Det er selve markøren på at du lever i et likeverdig, vesteuropeisk land.

Ta Estland. Da landet vant finalen i København i 2001, ble det folkefest i dagevis. Statsminister Mart Laar erklærte: «Vi frigjorde oss fra Sovjet gjennom sang. Nå skal vi synge oss inn i Europa».

Eller ta Bosnia og Hercegovina, som deltok som første gang som selvstendig nasjon i 1993. Det var på den tiden full borgerkrig i det tidligere Jugoslavia. Den bosniske hovedstaden Sarajevo var beleiret, og artistene som skulle delta i finalen i Irland, måtte flykte fra byen midt på natten. De ble skutt på.

Sangeren fortalte BBC mange år senere om hvordan han hadde mistet skoene sine og måtte løpe barføtt gjennom snøen. Det han husket mest, var følelsen av å gjøre noe betydningsfullt. At det også var underholdning, betydde ingenting.

«Vi var de første som viste uavhengigheten vår, som beviste den», sa han. «Vi var de første noensinne som representerte Bosnia på et internasjonalt nivå. Vi beviste at landet vårt eksisterte».

Likevel forsøker altså EBU alt de kan å holde politikk utenfor. Dersom låtene er for politiske, må teksten endres. Det er antagelig nødvendig. Politikk er, i sin natur, splittende. Det handler om makt, om konflikter, om saker folk er uenige om, om ulike visjoner for fremtiden til land og kontinenter. Den som vil lage et samlende arrangement, må klare å lage et rom der slike stridigheter legges igjen ved døren.

Men så kommer situasjonene der det ikke-politiske blir politisk. Der det å la være å ta stilling, ikke lenger oppleves som nøytralt eller inkluderende. I moderne Eurovision-historie har det skjedd to ganger at land er blitt utestengt på måter som kan være relevante for årets tumult.

Den første var da Jugoslavia gikk i oppløsning, og Slobodan Miloševićs styre i Beograd gikk til krig mot utbryterlandene. Det førte til at Jugoslavia, det som var igjen, ble utestengt fra Eurovision Song Contest i tolv år, før de igjen deltok i 2004 som Serbia og Montenegro.

Men det var rett og slett en formalitet som gjorde det mulig å holde landet utenfor. Den jugoslaviske kringkasteren gikk i oppløsning i 1992, og da en ny ble etablert, fikk den ikke bli med i EBU på grunn av de internasjonale sanksjonene mot Miloševićs regime.

Da er det kanskje mer naturlig å sammenligne debatten om Israel med utestengelsen av Russland i 2022. Kort tid etter Russlands invasjon av Ukraina, ble det kjent at landet ikke ville få delta i Eurovision. Da var det ikke lenge siden EBU hadde sagt at Russland ville få delta som normalt.

Da de gjorde om på avgjørelsen, virket det som om de hadde gitt etter for press. Norge hadde da vært blant landene som hadde bedt om at Russland måtte kastes ut, sammen med Finland, Island og Nederland. Finland hadde sagt at de ikke kom til å sende noe bidrag til finalen dersom Russland fikk være med.

Denne historien er det mange av årets demonstranter som viser til. De stiller spørsmål om hvorfor de enkelte medlemslandene tok stilling for to år siden, men ikke nå. Men for beslutningstagerne ble nok situasjonene likevel opplevd som ulike.

For det var neppe bare reaksjonene fra noen av medlemslandene som var avgjørende i 2022. I tiden etter invasjonen av Ukraina kom et ras av sanksjoner fra vest. Etter noen hektiske samtaler og forhandlinger kuttet et samlet Europa de politiske og kulturelle båndene til Putins Russland. Like før EBU kom frem til sin avgjørelse, hadde landet mistet Champions League-finalen i fotball, som ble flyttet til Paris. Å la være å delta i boikotten av Russland ville nok fremstå som mer aktivt politisk, mer av en stillingtagen, enn å være med.

Både i Ukraina og i Gaza dør uskyldige sivile i hopetall. For organisasjonene som må ta stilling til de to krigene, føles det nok likevel mindre komplisert å sanksjonere Russland enn Israel. Det har med flere ting å gjøre.

NRK-ledelsen har trukket frem at det er den israelske kringkasteren, ikke landet Israel, som er medlem av EBU. Denne kringkasteren regnes som uavhengig fra den israelske staten, på en måte russiske medier ikke kunne sies å være.

Det har også å gjøre med samfunnet og politikken for øvrig. Kringkasterne er uavhengige, men de kvier seg nok likevel for å føre en politikk på egen hånd som går på tvers av det man kan kalle en bred politisk konsensus. Det er per dags dato ingen vidtfavnende boikott av Israel i vesteuropeiske land, selv om mange sterke stemmer har oppfordret til det.

Om det ville blitt opplevd som «politisk» å inkludere Russland, ville det nok blitt opplevd som mer «politisk» å ekskludere Israel. Det ville være snakk om å gå inn i en konflikt som strekker seg over flere tiår. Og det ville trolig føles vanskelig på et kontinent som har en mørk historie med Holocaust, og som har en jødisk minoritet å ivareta.

Dette er antagelig noen av grunnene til at det har blitt som det har blitt. Reaksjonene og demonstrasjonene som følger, er en konsekvens EBU da må tåle, så lenge de er fredelige. Eurovision Song Contest er ment å være et frirom, en glitrende boble som man kan tre inn i og glemme verden i noen stakkede timer. Men noen ganger jobber verden hardt for ikke å bli glemt.