Dere er alltid med oss. Vi skal aldri slutte å si navnene deres og fortelle historien om 22. juli 2011.

DEBATT: Vi må snakke ærlig og sant om 22. juli. Det er bare slik vi kan hindre at noe lignende skjer igjen.

Angrepene 22. juli 2011 var ikke en tilfeldighet, skriver Ap-politikerne. Foto: Carina Johansen

22. juli 2011 er en dag mange husker hvor de var og hva de gjorde, da de første nyhetene kom om bomben som eksploderte i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya. Å markere terrorangrepene 14 år senere har blitt viktigere for å huske hva som skjedde og hvem som ble rammet 22. juli. Det skylder vi dem som mistet livet denne regntunge fredagen for 14 år siden.

Ikke et tilfeldig angrep

22. juli 2011 mistet 77 uskyldige mennesker livet. 8 i Regjeringskvartalet. 69 på Utøya. De ble ofre for et målrettet høyreekstremt angrep og en terrorist som ønsket å ramme Arbeiderpartiet og AUF. Angrepet var ikke en tilfeldighet.

Det var som Stig Holmås skriver i diktet sitt: «Det var ikke et angrep på de som gikk hatets vei, men på de som gikk hånd i hånd på kjærlighetsstien.» Nesten alle ofrene var unge, og ble drept på grunn av verdiene og ideene som AUF og Arbeiderpartiet ønsket skulle forme det norske samfunnet. Verdier som ikke hørte hjemme i terroristen sitt verdensbilde. Han oppfordret til vold og hat mot de som ikke delte hans tankegods for å skape hans ideelle samfunn.

For å minne oss på terrorens grusomheter må vi snakke ærlig og sant om 22. juli. Det er bare slik vi kan hindre at noe lignende skjer igjen. Terroristen utførte angrepene alene, men han hadde flere meningsfeller og støttespillere på nett som delte hans holdninger.

Tiden legger ikke alle sår

Flere ble også rammet både fysisk og psykisk. Det er ikke lett å se for seg hvordan det oppleves å ha overlevd et terrorangrep. Tiden legger ikke alle sår, fordi vi sørger på hver vår måte og sorgen går i baner. Frykten sitter fortsatt i kroppen til mange, mens savnet og minnene kommer tilbake i ukene og dagene fram mot de nasjonale og lokale markeringene. På en dag som dette går tankene til de som ble rammet av terroren. Til ofrene, de overlevende, deres pårørende og etterlatte. De som mistet sine kjære så altfor tidlig. En datter, en sønn, søster, bror, kjæreste, bestevenn, kollega eller en partifelle.

Å vise motstand mot rasisme og høyreekstremisme er en kamp vi må ta hver eneste dag, enten det er på jobben, på skolen eller rundt middagsbordet. Vi må bry oss og si ifra når høyreekstremt tankegods gir næring til konspirasjonsteorier på internett og i samfunnsdebatten. Det du sier betyr noe, fordi ord kan bli til holdninger, og holdninger kan bli til handlinger, og i verste fall ekstreme handlinger som krever uskyldige liv. Derfor er det viktig å ta til motmæle og stå sammen i møte med slike holdninger.

Tankegodset lever fortsatt

Siden terroren i 2011 har Norge blitt rammet av to nye terrorangrep. Vi har fått to nye datoer å markere, 10. august og 25. juni. Tankegodset som førte til terroren 22. juli lever fortsatt i vårt samfunn. Vi som samfunn klarte ikke å forhindre nye terrorangrep og sette stopper for vold, hat og trusler. Slik gikk det ikke. Terroren rammet oss på nytt, denne gangen var det muslimer i bønn og skeive som feiret kjærligheten og menneskeverdet.

De tre terrorangrepene som har rammet Norge har vært angrep på fellesskapet, likeverdet, toleransen og mangfoldet som vi setter høyt i Norge. Derfor er det ekstra viktig at vi tar opp kampen for våre verdier mot dem som ønsker å bruke vold for å oppnå sine politiske mål. Å hegne om hverandre og høre på fortellinger fra de som opplevde og har overlevd terror er viktig. Bare slik kan vi som samfunn lære og skape dialog basert på enkeltpersoners erfaringer for å forebygge.

De fysiske sporene etter kulehullene i kafébygget er med på å sikre vår felles hukommelse. Synlige bevis er vårt viktigste vern mot konspirasjonsteorier som nører opp under høyreekstreme holdninger.

Aldri tie, aldri glemme

AUF og Arbeiderpartiet sitt løfte er krystallklart 14 år etter terroren 22. juli 2011: Vi skal aldri tie, på samme måte som vi lovet å aldri glemme. Vi lover ikke et minutts stillhet, men et liv i kamp for de som har mistet livet på grunn av rasisme og høyreekstremisme. I møte med urett skal vi stå opp for fellesskapet, menneskeverdet og et inkluderende samfunn.

Vi skal ta til motmæle mot hat og vold som ikke hører hjemme i vårt samfunn. Vi skal bruke dagen i dag til å minnes Rafael, Sondre, Marianne og Kai og de 73 andre som mistet livet i dag for 14 år siden. Dere er alltid med oss. Vi skal aldri glemme dere. Vi skal aldri slutte å si navnene deres og fortelle historien om 22. juli videre til kommende generasjoner.