Der loven slutter, begynner tyranniet

I mange år ble Gabar Ivani betraktet som en helt i Ungarn. Som pastor drev han herberger for hjemløse, og som kristen leder sto han skulder ved skulder med senere statsminister Victor Orbán i kampen mot kommunismen. Av ungarere flest ble pastoren betraktet som en sann vismann og humanist. Da Victor Orbán giftet seg, var det en selvfølge at hans nære venn sto for vielsen. Og etter hvert som Orbáns fem barn kom til verden, ble de en etter en døpt av den godeste pastor Gabar Ivani.

1998 ble Orbán statsminister. Samtidig fortsatte pastor Ivani sitt virke som velgjører for hjemløse og fattige. Men tvilen vokste i pastoren etter hvert som han så de første spirene av autoritære trekk hos Orbán og hans medsammensvorne i Fidesz-partiet. Da han til slutt rykket ut med sin skepsis, var reaksjonen nådeløs. Ivani ble fratatt bevillingen. Han mistet retten til å drive som pastor. Skattemyndighetene ble sendt etter ham. Og snart var han konkurs. Et livslangt vennskap var lagt i grus, og giftige beskyldninger mot den fromme pastoren gjennomstrømmet snart de partikontrollerte ungarske mediene.

Det er David Pressman, Bidens tidligere amerikanske ambassadør i Ungarn, som forteller denne historien til CNNs Amanpour. «Det skal så lite til for å kvele talefriheten», påpeker den samme Pressman. «En av de tingene som skremmer meg mest,» fortsetter han, «er hvor lett det er å kontrollere folk. Du trenger ikke et hemmelig politi, du trenger ikke våpen, du trenger ikke fangeleirer. Du trenger bare å oversvømme medias økosystem med løgner. Slik gjør du kostnadene ved å engasjere seg i den offentlige debatten så høy at det blir et eksistensielt spørsmål.» 88 prosent av mediene i Ungarn er nå kontrollert av partiet Fidesz. Orbáns venner har kjøpt opp alle TV og radiostasjonene i landet. Ukentlig får medienes ledere instruksjoner fra partiet om hva som skal sies og skrives.

Da Biden sendte David Pressman, en åpent homofil jøde, som ambassadør til landet, ble reaksjonene derfor sterke. På en gummibåt som fløt nedover vakre Donau midt i Budapest sentrum, sto det blant annet malt med henvisning til at ambassadøren skulle komme: «Ikke koloniser Ungarn med din dødskult.» I det høyre-ekstreme universet som er vokst fram i dette vakre landet, rettes på denne måten hatet mot det som er annerledes, mot transer, homofile, lesbiske og innvandrere. Dette sauses så sammen med den etnisk-kristne nasjonalismen. I dette bildet blir de som er «annerledes» eller de som har andre meninger, ganske enkelt betraktet som fiender. De blir, for igjen å sitere Pressman, «radioaktive.»

Hva har så dette med Trump å gjøre? Jo, som to magnetiske poler har vi sett hvordan Trump og Orban søker sammen. Instinktivt ser det ut til at Trump føler at Orbán kan lære ham noe. Mannen har jo på kort tid klart å gjøre et velfungerende europeisk demokrati om til det som av enkelte beskrives som EUs første diktatur. Dager til ende har de to regjeringssjefene tilbrakt sammen på Mar-a-Lago. Og vi ser bilder av de to lederne i hjertelig samtale ikke bare i Mar-a-Lago, men også i Det ovale kontor. Trumps støttespillere er etter hvert blitt dypt involvert i Orbáns metode. Orban har nemlig klart kunststykket å samordne den lovgivende, dømmende og utøvende makten slik at de støtter hverandre i stedet for å være uavhengige og kontrollere hverandre. At Ungarn er et av de fattigste og mest korrupte landene i Europa, er uvesentlig for gjengen rundt Trump. Det er Orbáns maktgrep som fascinerer dem. «Det moderne Ungarn er ikke bare en modell for den konservative staten. Den er selve modellen,» påpeker David Pressman til Amanpour.

Justisdepartementets monumentale hvite bygg som rager i Washington, er for mange en hellig grunn. Her har justisministre i de forskjelligste administrasjoner nidkjært voktet på sin uavhengighet. Skillet mellom den dømmende og utøvende makten har alltid vært fundamental i det amerikanske demokratiet. Bare fire presidenter har tidligere våget å tre inn gjennom portene til dette «tempelet» for å avlevere strengt nøytrale hilsener av ulike slag. For noen dager siden trampet så Trump inn i bygningen. Foran en forsamling av spesielt inviterte, ramset han opp navnene på sine fiender. Disse måtte rettsforfølges og straffes, krevde han. Og forsamlingen av jurister reiste seg (utrolig nok) og klappet!?

I den samme bygningen har også yrkesjuristene sitt virke. Mange av dem føler seg nå handlingslammet. Et minste skritt feil, så venter oppsigelsen. De vet nemlig ikke lenger hvilke saker de har lov til å gripe fatt i. Da nytter det ikke at den unge og svært lojale justisministeren Pam Bondi for anledningen var kledd i sin mest uskyldshvite drakt. For, som John Locke sa, der loven slutter, begynner tyranniet.