Den utskjelte legen

– Jeg skjønner jævlig godt at folk ikke orker dette.

Nesten ingen vil ha jobben til Aina Mumbi (52)

Hun var lenge eneste lege på Eikaklinikken hvor pasientene er de aller tyngste rusbrukerne i hovedstaden.

I halvannet år og gjennom fire utlysningsrunder prøvde hun å rekruttere en legekollega:

– Jeg må jo fortelle dem som er på intervju om hva de risikerer ved å jobbe her. Og da sier de «takk. Jeg finner meg heller noe annet».

Aina forstår dem godt.

– Det er en jævlig tung jobb med ganske dårlig betalt. Du tar innover deg sinnssykt mange harde skjebner, har begrenset med ressurser, og krasjer i systemer hvor enn du snur deg.

Og kanskje det verste:

– Å bli fortalt, fra øverste hold, at du er en fare for pasientene dine.

Hun ser ikke ut som en lege.

Ingen hvit frakk eller stetoskop rundt halsen. Dagens jobbantrekk er en løstsittende joggedress.

Pasientene skiller seg også ut:

«Hard to reach, hard to treat», kaller hun dem.

– Det er en kaotisk pasientgruppe. De har ikke bolig, de mister telefonen sin.

Eikaklinikken ligger midt i Oslo sentrum, like ved byens største russcener.

«Kaotisk» kan også beskrive tiden siden hun for fire år siden spontant meldte seg som klinikkens første lege.

Nylig sto alt i fare for å forsvinne.

Metodene hennes er kontroversielle, og legetittelen har hengt i en tynn tråd.

For mens hun har gitt pasientene sine sterke vanedannende medisiner, har klagene haglet.

Likevel fortsetter hun, år etter år.

En tragisk hendelse for 16 år siden er med på å forklare hvorfor.

En annerledes barndom

Aina så tidlig urettferdighet rundt seg.

Store deler av barndommen bodde hun i ulike afrikanske land, på grunn av foreldre som var med i Fredskorpset.

Også hjemme i Norge har hun hele tiden blitt dratt mot de litt-på-siden-folka gjennom ulike subkulturer:

«Frikere», dødsmetall, skateboarding, blitzer og elektronisk dansemusikk.

Rusmidler var ikke sjeldent en del av disse miljøene.

– Jeg har alltid følt meg annerledes.

Hun så at samfunnets syn på rusbrukere som «dumme folk som tar dumme valg» var feil.

– Det handler ofte om traumer, og rusmidler blir brukt for å løse et problem.

«Kallet»

Idéen om å studere medisin kom etter at hun ble tilfeldig vitne til flere mennesker i akutte kriser.

En mann på fest med allergisk sjokk, en jente på toget med anfall og en mann som ble skutt med hagle.

– Det vekket noe i meg, en umiddelbar «jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, men jeg hopper bare inn og gjør noe».

Hun reiste til Kina for å studere medisin, men oppholdet ble avbrutt da hun var gravid med sitt første barn.

I årene som fulgte var hun med på å åpne nattklubber og andre møteplasser rundt om i Oslo.

«Kallet» om legejobben forsvant ikke, og som tobarnsmor og 32-åring begynte hun på UiO.

Men fire år inn i medisinstudiet skjedde den store tragedien.

Selvmordet

– Jeg hadde nok ikke vært lege her hvis det ikke hadde skjedd, sier hun i dag.

Det var i 2010, og hun var sammen med en ny mann som ble faren til hennes siste og tredje barn.

Men alkoholproblemene hans var ikke forenlige med familielivet, forteller Aina.

– Det ble uholdbart, og vi gikk fra hverandre.

Like etter samlivsbruddet tok han sitt eget liv.

Selvmordet åpnet noe nytt i henne.

Hun ble enda mer opptatt av rus, lidelser og behandlingsmetoder.

– For seint, selvfølgelig. Alt sammen i et forsøk på å redde en mann som allerede var død.

Mannens foreldre er informert om omtalen.

Seks uker senere tok hun eksamen på medisinstudiet.

Hun kunne ikke stoppe nå, tenkte hun, og fortsatte i et kjør til hun var ferdig utdannet lege.

I dag er det 16 år siden dødsfallet, men de dype sporene preger henne fortsatt.

Det forklarer kanskje også hvorfor hun er så beskyttende overfor sine 60 pasienter på Eikaklinikken, selv når det skaper store problemer for henne.

– Kunne blitt dødelig

Pasientene som hører til Eikaklinikken, er alle avhengig av opioider.

Opioider er også hovedårsaken til narkotikautløste dødsfall i Norge.

– Jeg tror jeg har norgesrekord i antall tilsynssaker, sier Aina.

I fjor kom Helsetilsynet med den nedslående beskjeden om at hun risikerte å fratas retten til å skrive ut A- og B-preparater.

Tilsynssakene handlet om at hun ikke fulgte retningslinjene:

Plutselig kunne seksti tunge rusbrukere miste tilgang til medisinene sine, til rusmidlene de er avhengig av.

– Hvem skulle ta over? Det kunne blitt dødelig, sier Aina.

Advarselen førte til full krise på Eikaklinikken, og flere i miljøet ropte varsko.

Pasientene gikk sammen i en aksjonsgruppe som de kalte Eikakrigerne.

– Medisinene er farlige, og det er absolutt rom for forbedring. Men jeg er trygg på at vi jobber forsvarlig, sa hun da det hele sto på.

Helsetilsynet trakk tilbake anmodningen sin etter kort tid.

Tilsynssaken ble tidligere i år avsluttet uten reaksjoner.

Men dette var ikke første gang hun fikk refs fra Helsetilsynet:

Kontroversiell

«Det eneste som har hjulpet meg å komme vekk fra rusmisbruk, er Eikaklinikken», har én pasient, Ronny, tidligere sagt.

– Min viktigste jobb er å redde pasientenes liv ved å holde dem borte fra gatemarkedet, sier Aina.

Hun forklarer at legemidlene hun gir dem, skal være nok til at de ikke har behov for å ta ulovlig og ofte urent stoff.

Men denne tankegangen er høyst kontroversiell, erkjenner hun.

– Når du er avhengig av opiater, så kan den som leverer ut medisinen bestemme om du skal gå gjennom indre tortur eller om du er «frisk».

– Det er sykdomsfremkallende å ha så lite kontroll over sin egen helse.

– Vi strekker oss veldig mye lenger for å holde folk i behandling, fordi det farligste av alt er å gå på medisiner fra gata.

Foto: Tomm W. Christiansen

Foto: Tomm W. Christiansen

Hun fikk også kritikk for at journalføringen ikke var tilfredsstillende, for telefontimer med pasienter som hadde flyttet og for å skrive ut både opioider og benzodiazepiner.

– Disse folka har gått på begge typer rusmidler i alle år. De kommer ikke til å slutte hvis de ikke får det av meg.

Aina understreker at pasientene ikke kan sammenliknes med andre, ei innad i rusmiljøet.

– De har overlevd et tungt rusbruk i mange tiår, vært inn og ut av offentlig behandling og kommer sannsynligvis aldri til å bli rusfri.

Tilsynssakene har vært en enorm belastning, forteller hun.

– Det er utrolig ubehagelig å bli fortalt at jeg er en fare for pasientene mine. Jeg måtte gå noen dype runder med meg selv. Vet jeg hva jeg holder på med? Står jeg for dette?

– Jeg ble konfrontert med hva jeg tror på og fikk det bekreftet for meg selv.

Noe av kritikken var berettiget, sier hun og legger til at klinikken har gått gjennom store endringer.

– Vi har hentet inn ekstern hjelp, laget metodebok, blitt bedre på samarbeid og vært i tett dialog med Helsetilsynet om ulike tiltak.

Men hun gir fremdeles ut medisiner hun mener er riktig for pasientene sine, også der retningslinjene egentlig er mer restriktive.

Også han det hele startet med, Sverre Eika, ble klaget inn til Helsetilsynet en rekke ganger for å gi ut sterke vanedannende medisiner til rusavhengige. Han mistet aldri autorisasjonen.

Foto: Helle Fjelldalen / NRK

Også han det hele startet med, Sverre Eika, ble klaget inn til Helsetilsynet en rekke ganger for å gi ut sterke vanedannende medisiner til rusavhengige. Han mistet aldri autorisasjonen.

Foto: Helle Fjelldalen / NRK

En dom fra i fjor bidro til å forsterke prioriteringen, sier hun.

I 2020 ble legen Stig Asplin fratatt retten til å skrive ut sterke vanedannende og beroligende medisiner til rusavhengige pasienter, slik også Aina fikk varsel om.

I fjor vant han fram i ankesaken mot staten i lagmannsretten.

– Det handler om at vi som leger må få bruke skjønn, sier Aina.

Men, legger hun til:

– Vi har blitt veldig mye bedre som følge av tilsynssakene.

Det skriver også Helsetilsynet i sitt siste brev til henne:

I fjor høst fikk Eikaklinikken endelig ansatt en lege til. Etter år med inntaksstopp håper de å snart kunne åpne opp for flere pasienter.

En av dem som har vært der siden start, er pasient Janne Bøhmer Killingstad.

– Uten henne hadde vi tuslet nedi gatene. Hun er helt unik, sier hun om legen sin.

«Vi fikk tilbake det mest verdifulle man har i livet, verdigheten vår»

Janne Bøhmer Killingstad

pasient, Eikaklinikken

Foto: Ingvil Øvretveit / NRK

Foto: Ingvil Øvretveit / NRK

Janne beskriver Aina ikke bare som lege, men som en psykolog og venn.

– Hun ringer for å spørre om hvordan det går og tar seg tid til å lytte. Jeg kan prate med henne om alt og får alltid ærlige svar.

Skulle man sprekke og ta ulovlige rusmidler, så straffes man ikke for det, legger hun til.

– Du får heller en samtale hvor vi prater om hva vi kan gjøre, og hvorfor det skjedde.

Utsagnet over er en av Ainas viktigste leveregler, som gir ild til engasjementet som aldri stopper, tross motgangen.

– Det er også veldig givende å se et menneske gjenfinne verdien i seg selv og få et liv de synes er verdt å leve, sier hun.

Som hos Janne, som ringer opp noen sekunder etter at telefonintervjuet er slutt.

– Jeg glemte en viktig ting til. Aina gir deg aldri opp.

«Hun er noe helt for seg selv. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Aina», sier Janne.

Ingvil Øvretveit/NRK

Men den nære pasientkontakten har tidvis gått utover familielivet.

Som trebarnsmor har hun måtte dele sin tid, oppmerksomhet og omsorg med seksti andre.

– Frister det ikke av og til å bare ta en vanlig legejobb?

Aina tenker seg ikke om før hun sier nei.

– Det er klart at det er tungt og slitsomt. Men det er veldig lite sammenlignet med det pasientene mine står i.

Hun håper heller at hennes egne barn får med seg en lærdom som hun beskriver som «jævlig viktig»:

– Noen ganger har det å stå for det du mener en kostnad.