Den skremmende sannheten om de to maktpartiene

Donald Trumps valgseier i store USA er et forvarsel på hva som vil skje ved stortingsvalget i vårt lille land neste år.

Mange mener det er på høy tid!

Jeg har aldri stemt på Fremskrittspartiet. Men er det andre partier som kan få de to store - Høyre og Arbeiderpartiet – ned fra pidestallen? Om vi så må holde oss for nesa, må vi stemme på noe annet. Og ingen andre politikere enn Sylvi Listhaug kan forhindre at Erna Solberg blir ny statsminister i Norge neste år. Det er den harde virkeligheten.

Da Fredrik Solvang i NRK Debatten konfronterte Høyre og Arbeiderpartiet med hvordan de uten å blunke kunne gi milliardbeløp til Ukraina, samtidig som våre egne kommuner har gigantiske underskudd, unnskyldte de seg med faren for inflasjon, selv om økonomen i studio avviste at det ville skje. Hva slags arroganse er det?

Kapitalistene Jonas Gahr Støre og Erna Solberg opptrer begge som besserwisser, men lot andre fra partiet delta i debatten. Dagens regjering har unnskyldt seg med at den har vært uheldig, med å ha fått så mange kriser i fanget. Men folk går ikke lenger på den forklaringen. Misnøyen handler om hvordan man løser krisene. Derfor har Arbeiderpartiet mistet tilliten.

Det to maktpartiene i Norge har hatt enorm innflytelse i dette landet i mer enn hundre år. De har blant mye annet hovedansvar for at vår egen strøm er koblet til det europeiske strømmarkedet, med de følger at vi som har så mye vannkraft, må betale svindyrt for den. Mot slutten av 1800-tallet, da vi fikk strømforsyning i Norge og forventet levealder var rundt 50 år, satt folk og frøs om vinteren. Nå kan vi være på vei tilbake dit.

Nå ser folk at en stemme til Høyre er som en stemme til Arbeiderpartiet, slik Martine Aurdal skrev i Dagbladet: «Maktpartiene er så samstemte om de viktige sakene at man knapt ser en forskjell.» I en videosnutt på Instagram kom en mann med følgende oppfordring. «Ikke stem på Støre eller Erna. Stem på hva enn annet du vil, men ikke stem på de to. Ingen stemmer på de to største partiene i 2025. Da sender vi et kraftig signal til våre politikere.»

Hva har vi fått med disse to partiene? «Norges 400 mest velbeslåtte har blitt 63 prosent rikere. De 2500 rikeste familiene i Norge eier like mye som de 1.5 millioner «fattigste». De aller rikeste betaler en mindre andel skatt enn en lærer eller sykepleier,» siterer Bjørgulv Braanen i Klassekampen fra SVs finanspolitiske talsperson Kari Elisabeth Kaski. Samtidig må vi erkjenne at folk flest har mye dårligere råd på grunn av dyrtida. Utenforskap er den nye normalen og forskjellene mellom folk er blitt skyhøye.

Norge trenger brannslukking nær sagt alle steder. Men i stedet for å rette på sine feil fra i går fortsetter regjeringen som før med uforminsket styrke. Ukraina vil få sine 45 milliarder. Norge må klare seg uten, selv om vi har råd til begge deler. Mens vi har fått mindre å rutte med, sier regjeringen at vi må ta mer ansvar for egen alderdom. Kommunene må kutte i budsjettene på grunn av store underskudd. Det betyr kutt i barnehager, skoler, pleie og omsorg. Når skoler i distriktene legges ned, vil flere familier dra til byene og sentrale strøk, bygde-Norge avfolkes ytterligere. Sentrale kommuner loves milliardbeløp øremerket veier og sykkelstier, dersom de setter opp flere bomringer, slik Kristiansand nå gjør i disse dager, noe som skaper ytterligere utenforskap og fattigdom. Matkøene vokser, endog folk i full jobb tigger mat. Uføres inntekt holdes nede fordi det skal lønne seg å jobbe, selv om matprisene er økt betraktelig, og renta har gjort huslånet mye dyrere.

Sandra Lillebø stiller et fornuftig spørsmål i Klassekampen: «Kan det ikke for eksempel bety å ta de valgene som faktisk skal til for å bevare et samfunn med en viss grad av likhet, og som alle, inkludert Høyre og FrP, sier at de vil ha?». På sosiale medier har jeg registrert at vanlige folk må opprette Spleis for å bekoste begravelsen til sine nærmeste, kan vi leve med det? Barnehager får ikke flere ansatte, så i stedet får vi flere sykemeldinger og personell som slutter i hopetall, tvert imot hva regjeringen sier er målet deres, å få ned antallet syke. Lillebø skrev også: «Å ta ansvar har blitt ensbetydende med å ta ansvar for seg selv, eller sagt med andre ord, kjøpe tomannsbolig og spare i fond. Kan ikke det å ta ansvar for eldrebølgen også bety å ta ansvar for andre?» Stat og de som styrer landet skal ikke lenger ta ansvar, selv om vi har valgt våre politikere for å ta ansvar.

Den største sjokket fikk vi nylig, da vi leste i en avis at pensjonen utgjør bare en tredel av inntekten som yrkesaktiv. Siden vi nærmer oss den livsfasen, spurte pedagogen i huset om det virkelig er slik at når man går av med pensjon, må man flytte på hybel, slik vi gjorde som 18-åringer? Da sjokket ble nevnt for andre, fikk vi et spørsmål til svar: Har du ikke arvet? Eller: Sparer dere ikke i fond? Vet folk at den arbeidslinja de to maktpartiene styrer etter, innebærer at man må arve penger og spare i fond.

Hvordan har vi kommet dithen på den lange reisen fra slutten av 1800-tallet, via 1970-tallet til i dag? Det moderne Norge er regnet som ett av verdens rikeste land. Vi har oppsparte penger i oljefondet på usannsynlige 19.000 milliarder norske kroner.

Om vi neste høst får statsminister fra et annet parti enn de to vanlige, blir landet kanskje ikke bedre. Men det kan neppe bli verre!