Den særnorske avgiftspolitikken

Det er forståelig. For i et land som bygger på fellesskapet hvor alle skal delta og ta ansvar, er solidariteten et viktig grunnprinsipp. Da blir det for mange problematisk når rikfolks utflytting til for eksempel Sveits utelukkende begrunnes i lysten på å spare skatt.

Nå er Sveits ikke akkurat noe lavkostland. Snarere er det dyrt. Svindyrt. Så dyrt at levekostnadene fort kan koste skjorta og mer til. Årsaken er blant annet kronefallet, som har gitt valutasmell for Sveits-farere. Mens sveitserfancen på 1970-tallet kostet noe under 2 kroner, koster den nå over 12 kroner. Og på bare ti år er sveitserfrancen blitt 87 prosent dyrere i forhold til kroner. Dessuten må man ikke glemme at mens kostnadene for sosial trygghet er innbakt i det norske skattesystemet, er dette i mange land en ytelse som ikke betales over skatteseddelen. Den dekkes gjennom kostbare forsikringer som er pliktige, og kommer i tillegg til skatten.

Så hvis formue og inntekt er i norske kroner, og utgiftene regnes i sveitserfranc, må man være virkelig velstående for at det skal lønne seg å flytte til Sveits. Det er altså ikke noe for de med bare noen skarve titalls millioner på konto. Det er utelukkende noe for de som kan hygge seg med noen hundretalls millioner eller mer. Og de er det ikke så mange av.

For vanlige folk er derfor skattedebatten om rikfolks utflytting til Sveits feil fokus. Det er en debatt som kanskje setter fart i rettferdighetsfølelsen hos noen, men som egentlig bare angår en liten del av befolkningen. Det som derimot treffer de aller fleste, er den særnorske avgiftspolitikken. Mens enkelte avgifter i realiteten er betaling for ytelser (veiavgifter, bompenger, renovasjonsavgifter, etc, etc) er den største avgiften av alle, merverdiavgiften eller momsen, en ren skatt. Som først og fremst rammer alle private forbrukere. Og den er flat. Alle, fattig eller rik, må altså i kroner og øre betale det samme i skatt for samme vare. For de rike betyr den derfor lite. Men for de med lavere og midlere inntekter, som jo er folk flest, har den stor betydning.

Momsen er dessuten en skatt som bare i begrenset grad har betydning for næringslivet. Som den opprinnelig skulle bidra til å skattlegge. Det var jo verdiskapningen i bedriftene som først og fremst skulle avgiftsbelegges. Derav navnet merverdiavgift. Men næringsdrivende kan trekke fra inngående moms, og betaler bare avgift av merverdien som skapes i firmaet. For vanlige forbrukere, som ikke kan trekke fra noe, rammer imidlertid merverdiavgiften pengepungen direkte. Med en høy momssats i forhold til andre land treffer den generelt høye avgiftsbelastningen i Norge de lavere og midlere inntektsgruppene uforholdsmessig hardt. Og meget hardere enn i de land det er naturlig å sammenligne oss med.

Det er derfor innenfor avgiftspolitikken fokus for skattedebatten i Norge burde ligge. For den angår folk flest. Som er de som betyr noe i samfunnet, og som virkelig har innflytelse ved stemmeurnene. En sentral oppgave for de politiske krefter som hevder de er opptatt av vanlige folks levekår, burde derfor være å redusere det generelle avgiftstrykket. For folket trenger det, og Staten har råd til det.