Demokratiet er på defensiven

<-KATRINE FANGEN

Professor i Sosiologi, UiO, og Fungerende Direktør UiO:Demokrati

<-CARL HENRIK KNUTSEN

Professor i Statsvitenskap, UiO, og Styrekomiteleder V-Dem

I dag 4. april inviterer UiO:Demokrati og Oslo Science City til Demokratikonferansen 2025. Det mangler ikke på viktige dagsaktuelle temaer: ekstremistiske ideologier og demokratiets dalende oppslutning i mange land skal blant annet diskuteres.

Bakteppet for Demokratikonferansen 2025 er ikke pent. Det har vært noen tunge år for demokratiet.

Etter tiår med fremgang i ulike verdensdeler, stagnerte trenden rundt årtusenskiftet. De seneste årene har demokratiet globalt vært i tilbakegang.

Varieties of Democracy (V-Dem) sin indeks for valgdemokrati viser at 38 land hadde klart lavere demokratinivå i 2024 enn i 2014. Kun 11 land hadde en signifikant økning over samme periode.

Disse tallene bør samtidig nyanseres og settes i en bredere kontekst: Et viktig poeng er at demokratinivået har holdt seg relativt stabilt siden 2014 i omkring 3/4 av verdens land.

Norge er ett av dem. Det norske demokratiet er av svært høy kvalitet, og har vært stabilt over lang tid. Mer generelt er høykvalitetsdemokratier veldig stabile politiske systemer.

Dette er gode nyheter, spesielt for oss nordmenn.

Den mindre gode nyheten er at demokratisk tilbakegang de siste årene har kommet oftere i folkerike land.

Akkurat hvorfor finnes det ikke mange gode svar på, men det har betydelige konsekvenser.

Først og fremst: langt flere mennesker i dag opplever synkende heller enn økende demokratinivå i hjemlandet.

All den tid folkestyre, deltakelse og beskyttelse av rettigheter er viktige verdier i seg selv, er dette alvorlig.

Videre går synkende demokratinivå sammen med svakere økonomisk utvikling, økt risiko for voldelig konflikt, og dårligere utdannings- og helsetilbud.

Hundretalls millioner mennesker risikerer derfor oppleve en fattigere og mer voldelig fremtid med lavere utdanning og dårligere helse enn om landene deres hadde forblitt like demokratiske som i 2014.

En annen negativ konsekvens er sterkere «dominoeffekter». Folkerike land er gjerne mer innflytelsesrike og mer synlige. Spredningspotensialet er derfor større.

Dersom USAs demokrati bryter sammen, vil det få ringvirkninger for stabiliteten til mange andre demokratier.

Hvordan og hvorfor har vi kommet i en situasjon der demokratinivået i verden synker?

La oss først svare på det noe enklere «hvordan-spørsmålet» før vi ser på ulike forklaringer som svarer på det kjempevanskelige «hvorfor-spørsmålet»:

På 1960- og 70-tallet var militærkupp den vanligste måten demokratier bukket under på. Militærkuppenes tid er ikke forbi. Spesielt i Vest-Afrika har vi sett flere de siste årene.

Likevel er den vanligste måten demokratier bukker under på i dag annerledes: demokratisk valgte ledere kupper demokratiet «innenfra».

Dette gjør de ved gradvis å endre institusjonene og maktforholdene slik at de selv får mer makt og motstandere svekkes.

Spillereglene endres, og slik kan lederne lettere forbli ved makten, selv når de i fremtiden blir mer upopulære. Systemet de en gang demokratisk valgte lederne styrer over, har blitt autoritært.

KAN SLÅ TILBAKE: – Noen land forblir «semi-autoritære» hybridregimer ganske lenge, mens andre sklir inn i et rent diktatur. I atter andre land, som Polen (tegning), klarer opposisjonskrefter å snu prosessen, skriver kronikørene. Foto: Roar Hagen / VG

Slike prosesser foregår gjerne over mange år. Typisk svekkes mulige motstandere i utkanten av systemet først, slik som opposisjonsmedier, kritiske sivilsamfunnsorganisasjoner og uavhengige domstoler.

Lovstyret forvitrer og korrupsjonen blomstrer. Senere i prosessen tukles det med selve gjennomføringen av valg.

Denne typen prosesser har funnet sted i alle verdensdeler, og både i land som begynte som middels demokratiske og som langt mer demokratiske.

Noen land, som Ungarn, forblir «semi-autoritære» hybridregimer ganske lenge, mens andre, som Russland, sklir inn i et rent diktatur.

I atter andre land, som Polen og Brasil, klarer opposisjonskrefter å snu prosessen.

Hvorfor slike prosesser har skjedd så ofte de siste årene er vanskeligere å svare på.

Mange demokratiforskere har pekt på smitteeffekter, for eksempel på grunn av læringsprosesser der ledere med autoritært sinnelag og deres støttespillere plukker opp effektive strategier fra andre land.

Når Putin lykkes i sin søken etter mer makt og mindre demokrati, øker sjansene for at Orban lykkes.

Andre har pekt på sosiale medier og andre teknologiske endringer, som igjen har bidratt til en polarisering av mediebildet og offentlig debatt.

Plattformenes algoritmer fremmer ofte polarisert innhold, noe som gjør det lettere for illiberale ideologier å spre seg.

I tillegg har alternative nyhetskanaler og konspirasjonsteorier bidratt til å undergrave tilliten til politikere på «den andre siden» så vel som demokratiske institusjoner.

Polarisering av denne typen, forenkler jobben til ledere som ønsker å kuppe makten innenfra, blant annet fordi deres egne (hyperlojale) velgere protesterer mindre på autoritære fremstøt.

Finanskrise og pandemi kan og ha bidratt. Kriser gir misfornøyde innbyggere, som kan begynne å miste tilliten til det demokratiske systemet (og ikke bare lederne på toppen).

Dette gjør systemet sårbart.

Kriser kan og åpne mulighetsvinduer for ledere som ønsker å kuppe makten, for eksempel ved at de kan innføre kriselover.

Makten som tas under en krise forblir ofte hos lederen lenge etter at krisen er over.

Noen argumenterer for at den økende oppslutningen om illiberale bevegelser skyldes en følelse av økonomisk marginalisering blant deler av befolkningen.

Andre peker på opplevelser av statusforfall og kulturell usikkerhet, særlig blant lavt utdannede menn i mange land. Uansett kan disse faktorene gi grobunn for autoritære ledere som lover å «gjenopprette orden».

Såkalt kulturelt tilbakeslag innebærer en motreaksjon mot liberale verdier og institusjoner, ofte – iallfall i vestlige land i senere år – drevet av høyrepopulistiske bevegelser som motsetter seg likestilling, minoritetsrettigheter og multikulturalisme.

Dette har bidratt til svekket tillit til etablerte medier og akademiske institusjoner, og økt polarisering i samfunnsdebatten.

I flere land har dette økt støtten til ledere som aktivt utfordrer demokratiske normer, som Trump i USA.

Samlet sett er demokratiets tilbakegang sannsynligvis et resultat av flere sammenvevde prosesser.

Mens autoritære ledere aktivt jobber for å undergrave demokratiske institusjoner, har ulike kulturelle, økonomiske og teknologiske endringer bidratt til å svekke av demokratiske verdier i befolkningen i mange land.

Dette gjør at demokratiet mange steder nå står overfor betydelige utfordringer, og at dets framtid avhenger av vår vilje og evne til å aktivt motvirke disse trendene.