Debatten om ADHD trenger mindre polarisering og mer presisjon

Poenget mitt er ikke å bagatellisere ADHD, skriver Kaveh Rashidi. Foto: Stein J. Bjørge

For meg er dette det viktigste: Vi skal hjelpe alle som har det vanskelig, store som små.

Lars Lien og Amir David Arden skriver et debattinnlegg (Aftenposten 13. november), men premisset er feil: De legger til grunn en feilaktig tolkning av mine uttalelser.

Jeg er ikke lei pasienter med symptomer. Ikke lei barn, ikke voksne, ikke noen som strever med konsentrasjon, uro eller livet generelt. Å møte mennesker i sårbare faser er selve kjernen i jobben min og årsaken til at jeg er fastlege.

Poenget mitt er altså ikke å bagatellisere ADHD, men å erkjenne at det er vanskelig å gi presise diagnoser. For å få det til må vi både diskutere overdiagnostikk og underdiagnostikk. Som fagfolk kan vi ikke tro at diagnostikken er perfekt som den er, eller at flere diagnoser alltid er bedre.

Vi vet for eksempel at barn født sent på året får ADHD-diagnose langt oftere enn barn født tidlig på året. Det er ikke sykdommen som oppstår på grunn av fødselsmåned, det kan være måten vi tolker de yngre barnas naturlige umodenhet.

Jeg skulle ønske Lien og Arden hadde forholdt seg til hele podkastepisoden. Et enkelt klipp i sosiale medier har gått viralt, men det kan ikke være grunnlaget for en faglig samtale. Vi må vokte oss for å hive oss på debatter uten å sette oss inn i bakgrunnen.

For meg er dette det viktigste: Vi skal hjelpe alle som har det vanskelig, store som små. Noen ganger er den beste hjelpen en diagnose eller behandling. Andre ganger er den beste hjelpen å slippe diagnosen og få hjelp på andre måter.

Hva som er riktig for den enkelte, kan man kun finne gjennom god helsehjelp og tid. Noe alle skal få.

Det handler aldri om å gi opp barn. Det handler om å se dem. Hele bildet, før vi setter navn på det de strever med.