«De spurte hvordan det var å drepe barnet mitt»

3 weeks ago 13

I februar var Helle Nordby (30) i lykkerus. Hun var på ferie i Thailand med kjæresten hun nettopp hadde blitt sammen med og var stormforelsket i.

Underveis i ferien begynte hun å kjenne seg dårlig. Hun tok en test, og fant ut at hun var gravid.

Nordby visste at hun ville ha barn en dag. Men paret hadde bare vært sammen i tre måneder.

Hun var knust. Men visste hva hun ville gjøre.

– Jeg var så lei meg, for jeg følte jeg hadde tatt alle forholdsregler med prevensjon. Mest av alt ble jeg lei meg fordi jeg visste at jeg måtte ta et vanskelig valg.

Beslutningen ble tatt på kort tid.

– Jeg følte at vi ikke kjente hverandre godt nok. For meg var det ikke riktig å få barn på det tidspunktet. Derfor valgte jeg å ta abort.

Hun ringte selv til Ullevål og fikk time. Da aborten ble gjennomført, var hun syv uker på vei.

– Det gikk veldig greit. Jeg fikk en pille jeg tok der, og stikkpiller og smertestillende jeg skulle ta hjemme.

– Mitt valg

Hun forteller at det gjorde vondt, og at hun er kritisk til at det på samme sted som hun var på undersøkelse var flere gravide kvinner og kvinner med barn.

Likevel:

– Jeg er veldig glad for at det ikke er sånn som min bestemor har fortalt meg at det var tidligere, og at jeg ikke måtte gjennom en nemnd og kanskje ikke ville ha fått bestemme dette selv. Jeg er glad for at dette kunne være bare mitt valg.

Nordby valgte å være åpen om aborten til sine titusenvis av følgere i sosiale medier.

– Jeg fikk mange positive reaksjoner, for det er mange som har gått gjennom en selvbestemt abort. Og selv om vi har hatt en haug med kvinner som har gått i bresjen for oss, og kvinnehelse er mye mer i vinden enn før, føler jeg fortsatt at det er litt tabu å snakke om.

VG har snakket med flere kvinner som ble uønsket gravid på 60- og 70-tallet. De måtte stå skolerett foran nemnder og be om å få abort. En av historiene kan du lese under:

Karin Solum (22) tok abort i 1967

- Det var helt uaktuelt

«Jeg hadde kobberspiral, men den falt ut og jeg ble gravid. Jeg var 22 år og skilt, med en sønn på tre år. Jeg bodde hjemme hos foreldrene mine, og det var helt uaktuelt med et barn til.

Hos fastlegen fikk jeg stadfestet graviditet og henvisning til sykehus. Der skulle jeg møte nemnda. Da jeg kom inn i rommet, var det satt fram et langbord. Bak det satt tolv eller tretten stykker. Alle var menn. Jeg er usikker på om jeg følte meg liten. Jeg innbiller meg at jeg var full av trass, rasende over at de skulle sitte der og bestemme.

Jeg husker så godt at de spurte hvorfor jeg ville ha abort. Det eneste jeg greide å si var at det passer ikke. Det er klart at ... Jeg vet ikke om jeg skal kalle det traumatisk, men det var i alle fall veldig spesielt. Det er ikke en situasjon du ønsker å komme i flere ganger.

Jeg synes det var ille. Men jeg fikk til slutt lov til å få en abort. Jeg var bare to måneder på vei, og ble lagt på et rom med to andre unge damer. Sykesøstrene sa at det som kjennetegnet oss, var at vi alle hadde ropt det samme da vi våknet fra narkosen: «Hurra!»»

Karin Solum er i dag 79 år, og har fortalt sin historie til VG. Historien er fortalt slik hun husker det.

Nordby anslår at hun fikk 10–15 negative kommentarer etter aborten. De var til gjengjeld svært harde.

– Det var flere som skrev til meg og spurte hvordan det var å drepe barnet mitt.

De kommentarene preller av.

– Jeg tror ingen kvinner tar lett på å ta en sånn avgjørelse, og det gjorde ikke jeg heller. Men jeg vet at det var riktig valg både for meg og kjæresten min.

Under et år senere, så livet annerledes ut for Nordby og samboeren. De følte seg klare på en helt annen måte.

– Vi trengte å kjenne hverandre bedre, og vi trengte tid for å bli «oss». Da bestemte vi oss for at vi ville ha et barn sammen.

Det gikk ikke lang tid før Nordby ble gravid. I dag er hun ni uker på vei med et svært ønsket barn.

– Jeg gleder meg veldig. Men jeg angrer ikke på valget jeg tok i februar.

Fra dødstraff til selvbestemt

Tirsdag skal en historisk lov stemmes over i Stortinget. For første gang siden loven om selvbestemt abort ble innført i 1978, ligger en utvidelse av abortloven på bordet.

I tillegg til partiene som er for, har tre partier valgt å fristille sine representanter, slik at de kan stemme med egen overbevisning. Det ligger an til klart flertall for å utvide selvbestemt abort fra uke 12 til uke 18, og fjerne nemndene i denne perioden.

Bli oppdatert: Alt du må vite om ny abortlov

Det betyr at det kun er kvinnen som bestemmer, også fram til uke 18.

Slik har det ikke alltid vært.

Selv om dødsstraff for abort ble avskaffet på 1800-tallet, var det fortsatt straffbart med fengsel og straffarbeid. Først i 1963 åpnet loven for abort etter visse, strenge kriterier.

Dette er de største endringene i regjeringens forslag til ny abortlov

Retten til selvbestemt abort utvides fra dagens uke 12, til uke 18.
Fosterantallsreduksjon, også kjent som «tvillingabort»*, skal igjen være selvbestemt. Denne gangen frem til uke 18.
Helsepersonell får en lovfestet rett til å reservere seg mot aborter.
Dagens abortnemnder legges ned og erstattes av nye nemnder, som vil gjelde etter uke 18. De skal ledes av en lege og kvinner skal utgjøre et flertall. Et medlem skal ha juridisk kompetanse. Det skal også være frivillig for den gravide å møte.
De foreslår å endre abortlovens kanskje mest omstridte paragraf: Paragraf 2C. Medisinske tilstander hos fosteret skal ikke lenger gi direkte adgang til senabort, som før. I stedet skal en nemnd finne ut hva fosterets tilstand betyr for svangerskapet, fødselen, barnets oppvekst og omsorg for barnet, og dermed avgjøre om den gravide får ta abort.

*I dag må alle gravide med flerlinger som ønsker å fjerne noen av fostrene få saken sin behandlet i nemnd. Det fikk KrF gjennomslag for i 2019, i det som da ble omtalt av NRK som en historisk innstramming av abortloven.

Noe av målet med loven var å få ned det store antallet av ulovlige aborter.

Kvinner som ikke ønsket graviditet, har alltid prøvd å finne utveier. På kvinnedagen samme år som abortloven ble vedtatt, marsjerte tusenvis av kvinner og menn under paroler med budskapet «Aldri mer strikkepinner!»

Så sent som i 1968 ble det registrert dødsfall etter en ulovlig abort ved Ullevål sykehus, ifølge boken «Vi var mange».

«Skammens kø»

– Det var klinkende klart, sier Inger-Lise Jespersen om valget hun sto ovenfor i 1973, og oppdaget at hun var gravid, 18 år gammel.

De fleste rundt henne visste ingenting. Selv ikke foreldrene til Jespersen fikk vite noe da hun ble gravid – men ikke ville være det.

I 1973 var abort et stort tabu. Men i studentmiljøet som kjæresten til Jespersen var en del av, gikk det rykter om at Sosalistiske legers forening hjalp jenter og kvinner med å søke om å få utført abort.

Selv var Jespersen «langt fra sosialist». Men hun ringte, og noen dager etter befant hun seg sammen med kjæresten i kø utenfor foreningens lokaler i Herslebs gate på Grünerløkka.

Femtien år senere sitter dagen sterkt i minnet.

Køen gikk ut på gateplan, og den var lang.

– Det sto egentlig flest kvinner der alene. Rundt oss var det ikke slemme mennesker, men det var folk som drakk mye. Alle visste hvorfor vi sto i den køen.

Spydigheter og «morsomhetene» rettet mot de desperate kvinnene i køen satt løst, sier Jespersen.

Abortlov før 1978

Før 1978 var ikke selvbestemt abort lovlig i Norge. Kvinner måtte søke en nemnd for å få tillatelse til abort.

I 1964 kom en lov som ga adgang til abort i visse tilfeller. Abort kunne tillates i tilfeller der kvinners liv sto i fare, og i tilfeller der kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser ved å fullføre svangerskapet.

Målet med dette var blant annet å få ned antallet ureglementerte og farlige aborter.

Men alle som ønsket abort, måtte i en nemnd. Der skulle to leger avgjøre hvilke kvinner som fikk utføre abort, og hvilke som måtte fullføre svangerskapet.

Kilder: SNL, Regjeringen, Lovdata, boka «Vi var mange».

– Men da vi endelig kom inn, ble vi tatt godt imot. Da vi trådte over dørkarmen der, var skammen egentlig over.

– Kjente du på skam før det?

– Ja, skam for at jeg sto i den køen, sier hun før hun legger til:

– Sosialistisk legers forening gjorde en utrettelig jobb for veldig mange den gangen. For der ble du ikke sett ned på.

Aborten ble til slutt godkjent, og utført på sykehus. Hun ble liggende et døgn ekstra på grunn av komplikasjoner, og måtte ringe hjem for å fortelle hvor hun var.

– Da fortalte jeg at jeg var på sykehuset og hadde tatt abort.

Dagen etter feiret hun 17. mai som russ. På grunn av smertene ble det en noe dempet feiring.

Nesten nøyaktig et år senere kjente hun på nytt at noe ikke stemte.

Selv om hun hadde kobberspiral, fikk hun et brutalt møte med nemnda på sykehuset.

– Et voldsomt tilbakeslag

Irmelin Wister (74) var med på å stifte «Kvinneaksjonen for selvbestemt abort» i 1974.

– Kvinnefronten hadde selvbestemt abort som en av våre hovedsaker. Men det var nødvendig å lage en bredere front med alle kvinneorganisasjonene samlet.

De kjempet, men tapte. For første gang loven ble stemt over i Stortinget, hadde Ap og SV, som var for selvbestemt abort, flertall. Men SV fristilte sine medlemmer. Det manglet én stemme for å få forslaget gjennom.

– Det var et voldsomt tilbakeslag, sier Wister i dag.

Irmelin Wister

– I bakspeilet ser jeg at vi undervurderte motstemmene og ikke mint Kristen-Norges organisatoriske kraft. Da jeg så på Debatten forrige uke, ser jeg at argumentene fra 70-tallet fortsatt blir repetert i dag.

På denne tiden var det stor politisk bevegelse rundt spørsmålet om selvbestemt abort. Det var fakkeltog, aksjoner og mange grupperinger som kjempet for at kvinner skulle få denne retten.

Samtidig var det sterke krefter som sto imot, og som mente at abort var sidestilt med drap.

22 år gammel kvinne tok abort i 1970

- Traumer

«Jeg ble voldtatt av en familievenn, men jeg var gift med en mann som kom fra en religiøs familie, og var redd for å bli beskyldt for å ha «blunka» til han. Derfor turte jeg ikke å si noe verken til mannen min eller noen andre.

Jeg gikk til legen og ville ha det vekk. Til legen løy jeg, og sa at jeg hadde helseproblemer som gjorde at det var farlig for meg å bære fram barnet. Heldigvis hadde jeg problemer med ryggen, og derfor fikk jeg det godkjent.

Det var mye skam rundt sånne ting den gangen. Da jeg fikk datteren min noen år etterpå, ble jeg syk og lå mange måneder på sykehus før jeg fødte. Jeg tror det var traumene fra den forrige gangen som gjorde det. Senere ble jeg skilt fra mannen min.

Selv i dag har jeg ikke fortalt hva som skjedde til noen i familien, heller ikke de to barna mine.»

Denne historien er fortalt slik kvinnen selv husker det. Kvinnen har ikke fortalt denne historien tidligere, og anmeldte heller ikke voldtekten. Hun ønsker anonymitet. VG kjenner hennes identitet, men har respektert dette ønsket.

Irmelin Wister forteller at utover 70-tallet la flere nemnder vekt på sosiale kriterier, og slik ble de sakte liberalisert, om enn ikke i loven.

– Samtidig var det en åpenbar urett hele tiden, for det var helt avhengig av hvor du bodde i landet og hvilke nemnder du soknet til. Vi kan nok si det sånn at det var enklere å få lov til å ta abort i Oslo enn i Kristiansand.

Året etter nederlaget hvor lovforslaget ikke gikk gjennom, presenterte regjeringen en ny abortlov. Dette var i 1978, og loven om selvbestemt abort ble vedtatt – denne gangen med én stemmes overvekt.

– Glemmer aldri det bordet

For Inger-Lise Jespersen gikk livet etter aborten raskt fremover. Hun fikk satt inn spiral og flyttet til Oslo med kjæresten.

Men våren etter kjente hun at noe var galt. Hun ble gravid igjen. Nå 19 år gamle Jespersen hadde store planer for utdannelsen sin, og hun og kjæresten var bestemte:

De ville ikke bli foreldre. Da måtte Jespersen legge saken sin fram for en nemnd.

På sykehuset ble Jespersen møtt av fire menn og en kvinne bak et langt bord.

– Jeg glemmer aldri det bordet.

– Hvordan fungerte nemnda den gangen?

– De spurte og grov om meg og familien min og kjæresten min, og kunne ikke skjønne at jeg ville ta abort. Jeg tror jeg satt der i en halvtime hvor de vrengte og vred på alt. Det var helt uhørt.

For det var ikke nok å være 19 år og ikke ønske barnet. Det var heller ikke nok at Jespersen hadde kobberspiral. I 1974 måtte man etter loven bevise at man kunne få «alvorlige fysiske eller psykiske lidelser» ved å fullføre svangerskapet.

I det som kjentes som en evighet, sto Jespersen på sitt: Hun ønsket ikke noe barn, og det ville hun velge selv.

Til slutt knakk hun sammen, og begynte å gråte. Da gikk døren opp med et brak. Inn i rommet kom kjæresten hennes som hadde lyttet ved døren.

– Han sto der rett foran dem og ga dem en tirade om hvor uforskammet de var. Han sa at vi var to om dette, forteller hun, og legger til om mannen hun senere giftet seg med:

– Jeg har aldri sett ham så rasende.

Slik Jespersen husker det, ble de fem legene helt paffe.

Hun fikk innvilget abort.

– Det gikk greit. Vi var fem som lå på rommet, to av dem skulle føde. Sykesøstrene behandlet meg annerledes enn de andre, og jeg følte meg dritt, men det gikk over.

Ikke alle fikk muligheten

Den gangen var ikke abort noe man snakket om. Jespersen tenkte mye på at hun var heldig som bodde der hun bodde, var ressurssterk, hadde en støttende kjæreste og kontakter. Det var det ikke alle som hadde.

– Jeg skammet meg med at det føltes så enkelt for meg å få abort, i forhold til mange andre. Det var mange som ikke hadde den muligheten.

17 år gammel jente tok abort i 1971

- Fikk bank hjemme

«Jeg dro til distriktslegen, og hun tok en prøve. Den var positiv, sa hun, men jeg tenkte at det virkelig ikke var positivt. Jeg ble vettskremt. Da jeg sa det hjemme, fikk jeg bank og beskjed om at vi kom til å bli utskjemt.

Så gikk jeg igjen til legen og fikk hjelp til å søke om abort. Samtidig fikk jeg klar beskjed om at søknaden ikke var innvilget før nemnda hadde bestemt seg.

Nemnda besto av tre personer. De spurte veldig detaljert om bakgrunnen min, hva slags «type» jeg var, stilte spørsmål om troverdigheten min. Jeg var 17 år. De spurte også direkte om samleiet som førte til graviditeten. De spurte om vi lå eller sto og om det ble utført utendørs. De spurte også mye om mannen. Jeg nektet å svare på det meste. Jeg ville heller ikke oppgi mannens navn. Med andre ord - jeg var så "lett på tråden" at jeg var sammen med hvem som helst.

Etterpå ble jeg lagt på et firemannsrom på daværende Sentralsykehuset i Trondheim. Uten forvarsel ble sengen min trillet til et rom hvor de satte inn «utblokkingsutstyr». Det var smertefullt. Svaret bare at HVIS jeg fikk lov til å ta abort, var det lettere å gjøre det om jeg var «utblokket». Dagen etter hadde jeg fortsatt utstyret inni meg, det var vondt.

Så fikk jeg et A4-ark og en penn og beskjed om å skrive en abortsøknad. Jeg fikk tre timer på meg, og skrev så fort jeg kunne om planene mine for framtiden. Jeg skrev om utdannelse og yrkesplaner og at dette var livsviktig for meg, og at jeg ikke kunne ha en unge som ville forhindre meg.

Tredje dag fikk jeg beskjed på brysk måte: Søknaden var innvilget. Jeg flyttet fra hjemstedet mitt noen måneder etterpå.

Senere har jeg på mange måter fortreng det, men jeg tåler det ikke hvis noen snakker til meg om at kvinner bruker abort som prevensjonsmetode. Det, og kvinners rettigheter over eget liv, er jeg blitt veldig var på.»

Denne historien er fortalt slik kvinnen selv husker det. Kvinnen har ikke fortalt denne historien til mange, og ønsker anonymitet. VG kjenner hennes identitet, men har respektert dette ønsket.

Over 90 prosent av alle aborter utføres i dag før uke 12 i svangerskapet. Ønsker man abort mellom uke 12 og 18, må man søke en nemnd om å få lov.

Det ligger an til å bli flertall for at nemdene i den nye loven, fjernes også fram til uke 18. De som er for dette, legger vekt på kvinnens rett til selvbestemmelse. De som er imot, mener det er en svekkelse av fosterets rettsvern.

– Det er paradoksalt at det innstilles på en formålsparagraf som understreker respekten for det ufødte liv, samtidig som det ufødte livs rettsvern svekkes radikalt, har Olaug Bollestad (KrF) tidligere uttalt til VG.

– Alle grunner er gode grunner

Inger-Lise Jespersen, som selv tok abort både som 18- og 19-åring, er ikke i tvil:

– Jeg synes nemnda må vekk. Kvinnen og familien må få lov til å bestemme det selv, sier hun.

Helle Nordby (30) stemmer i:

– Jeg synes forslaget til den nye abortloven er bra, og håper det går gjennom at vi får selvbestemmelse til uke 18.

Nordby viser til at det har vært mye fokus på fostre som ikke er levedyktige, og at kvinner derfor velger å ta abort.

– Det er på en måte lett for alle å forstå. Men jeg mener at uansett grunn, om det bare er at det ikke passer, så er det jeg og du og kvinner selv som bestemmer hva som er best for vår kropp og vårt liv.

Hun har selv vært på tidlig ultralyd med barnet hun nå venter, og sett det hun beskriver som «et bitte lite foster på 2,5 centimeter som ligger og svømmer der inne».

– Jeg respekterer at folk ser annerledes på det. Men for meg er det et foster som ikke kunne levd utenfor min kropp. Og jeg mener at mor, kroppen dette lever i, skal få bestemme selv.

Irmelin Wister sier at kvinners rettigheter ikke er selvsagte, og viser til at det i USA har blitt strammet kraftig inn på abort-rettigheter.

– Vi skal ikke bli paranoide, men historien har lært oss at man aldri skal si aldri. Kvinnebevegelsen må ha en kontinuerlig latent beredskap til å gå til kamp, sier hun.