De sluttet i sykehusjobbene. Flyttet til Svalbard for å bli fangstfolk.

I en bukt ti timer med båt fra Longyearbyen på Svalbard ligger Farmhamna fangststasjon. Og der bor en småbarnsfamilie.

Ida (37) og Jan (63) Brunner kjøpte fangststasjonen i 2023. Våren 2024 flyttet de ut dit sammen med datteren Elena (1,5), som da var bare fire måneder gammel.

Denne søndagen i juni får de besøk av kongeparet. Kong Harald og dronning Sonja besøker Svalbard som en del av sin årlige fylkestur.

Drømmen om å bli fangstfolk hadde familien Brunner hatt lenge. Da Farmhamna plutselig kom for salg samtidig som de ventet barn, måtte de velge. Skulle de hoppe i det eller la muligheten passere.

– Hvis det er noe man ønsker å få gjort i løpet av livet er det viktig å ikke vente til det passer bedre. Det passer aldri. Og når barna blir store kan det være for sent, sier Ida og Jan Brunner som har overvintret på fangststasjonen dette året.

Hvalross på isflak utenfor stasjonen. Foto: Privat

Naturen er tett på familien i fangsthytta. Hvalrossen har ligget på isen 50 meter fra stasjonen. En sjelden gang har en isbjørn tuslet innom. Reinen beiter utenfor hyttevinduet, steinkobbene ligger på skjærene, og etter en lang vinter kom plutselig alle fuglene tilbake på våren.

– Fangstlivet på Svalbard er en unik mulighet til å bo og leve midt ute i en fantastisk vakker arktisk villmark. Det hadde vi lenge ønsket oss.

Frykt for at ting ikke virker

Mye av hverdagen består av å bære ved, fyre, skaffe og lage mat, hente vann og rengjøring. Alt tar mer tid og arbeid enn i sivilisasjonen, men det gjør godt å jobbe for resultatene, forteller familien

– Maten smaker best når man har vært aktiv og er sulten.

Siden de har med seg en liten datter har de planlagt for en del reserveløsninger hvis de mister strøm, mat og vann.

Den største bekymringen er om noe ikke virker slik det skal. Som aggregatet Foto: Privat

– Her ute har vi en rytme og et dagligliv vi trives veldig godt i, og plages egentlig bare med at vi gjerne skulle hatt fagbrev som elektriker og mekaniker så vi ikke trengte å være så nervøse for at noe går i stykker.

– Samtidig innbiller vi oss at det heller ikke er så dumt å være psykologer her vi bor så tett på hverandre og er så avhengige av både hverandre og av hjelp fra andre.

Savner ikke sykehuslivet

Ida og Jan Brunner er begge psykologer og jobbet tidligere på sykehus på Sørlandet før de bestemte seg for å følge drømmen om fangstlivet. Hverdagen på fangststasjonen står i sterk kontrast til et forutsigbart arbeidsliv og hamsterhjul i byen.

– I et sykehussystem kan en bli matt av prosedyrer og systemarbeid som ikke alltid er lett å se har noen mening. Her ute er alt vi gjør betydningsfullt og nødvendig for å klare oss, og vi styrer tiden vår selv.

De trivdes godt i sykehusjobbene sine, men savner ikke den hverdagen nå. Innimellom får de tid til å diskutere fag, fordi livet som fangstfolk sammen er psykologisk interessant. Det eneste savnet er kanskje en barnevakt.

– Som småbarnsforeldre kan vi si at vi savner å ha muligheten til å gjennomføre arbeidsoppgaver uten stadige avbrudd, og å kunne gjøre ting sammen bare oss to. Vi kan ikke etterlate datteren vår uten tilsyn og har ingen som kan passe henne her.

Viktig med nordmenn på Svalbard

Svalbard er en del av Norge. I dag er det bare to bemannede fangststasjoner på Svalbard. Familien Brunner føler på at deres tilstedeværelse er en viktig del av norsk suverenitetshevdelse og beredskap. Og at de også holder liv i Svalbards eldste næring.

Familien jakter rein om vinteren Foto: Privat

– Nå er det bare to slike fangststasjoner igjen, og det er en fare for at også de snart kan forsvinne ut av drift hvis kravene og begrensningene blir for mange uten at mulighetene for inntekt og familieliv bedres. For oss personlig er ikke det en stor krise om det skjer, men vi synes det ville vært synd, og at denne tradisjonen er verdt å ta vare på.

Blir ikke rike, men stortrives

Inntekten sin får de fra å selge kjøtt fra svalbardreinen og sanke dun fra ærfugl, mens reveskinn, rype og selkjøtt utgjør en mindre del. Men man blir ikke rik av å være fangstfolk og familien har kjent på at det ikke er nok inntekt til å fø en liten familie.

Likevel har de bestemt seg for å ta en vinter til i den arktiske villmarken.