De sleivete meldingene fra Rutte til Trump ga en seier for diplomatiet

Med smiger, sjokkmelding og et klapp på skulderen vant Rutte Trumps gunst – og reddet NATO-toppmøtet.

To fornøyde menn - president Donald Trump og Natos generalsekretær. Så lenge Trump selv har omtalt toppmøtet som en suksess, lyktes Mark Rutte med sin tilnærming, skriver innleggsforfatteren. Foto: Christian Hartmann, Reuters/ NTB

Hyllesten Natos generalsekretær, Mark Rutte, sendte president Donald Trump etter USAs bombing av de iranske anleggene for fremstilling av høyanriket uran og den påfølgende omtalen av Trump som «pappa», ble møtt med hoderysting og oppgitte smil.

Samtidig forsto de allierte at det var en bevisst handling for å innynde seg overfor Trump – en mann som elsker smiger og oppmerksomhet.

Tekstmeldingen hvor han lovpriste bombingen av atomanleggene, og hvor han påsto at den amerikanske operasjonen lå innenfor folkeretten, var drøy. Drøy fordi Rutte var klar over at flere europeiske allierte var av en annen oppfatning, herunder den norske regjeringen.

Superproff

Rutte er en politisk operatør, profesjonell til fingerspissene. Fjorten år som Nederlands statsminister lærte ham det politiske spillet. Han visste nøyaktig hvilke kort han burde spille for å få til et mest mulig vellykket Nato-møte med Trump som hovedpersonen.

Som Natos øverste leder representerer Rutte de allierte. Det er han som fronter alliansen utad. Generalsekretæren har stor frihet til å uttale seg om sikkerhets- og forsvarspolitiske spørsmål uten å konsultere Natos medlemsland i forkant.

Ruttes smigring av Trump lyktes. Nato-toppmøtet ble en suksess med solid markering av alliert samhold, klare forpliktelser til å styrke den europeiske forsvarsevnen og sterk støtte til Ukrainas frihetskamp. Trump oppførte seg som en statsmann og truet hverken med å melde USA ut av Nato, som han gjorde før toppmøtet i 2018, eller kom med hatske utfall mot allierte.

Nøye planlagt

Selv om Ruttes smigring av Trump stjal overskriftene i media, var den allierte enigheten på toppmøtet et resultat av nitid planlegging og hardt arbeid ved Nato-hovedkvarteret i Brussel.

Hovedkvarteret er en kompleks struktur av politiske og militære strukturer, hvor hvert medlemsland er representert av en nasjonal delegasjon ledet av en ambassadør omgitt av en stab av utsendte diplomater. I tillegg er landene oppsatt med nasjonale militære staber.

Politiske, militære og tekniske spørsmål diskuteres i tallrike komiteer under overoppsyn av Natos råd som møtes 3–4 ganger ukentlig på ambassadørnivå. Nasjonale posisjoner som fremføres i Nato, er utformet i et samspill mellom delegasjonene i Brussel og myndighetene i de respektive hovedsteder.

Nato-samarbeidet bygger på konsensus. Beslutninger fattes ikke ved flertall, men ved enighet. Det er ikke slik at alle må si ja, men ingen kan si nei. Likevel er det en kjent realitet at «i Nato er det kjøttvekten som teller». Det var slik en venn av meg formulerte det da vi begge tjenestegjorde ved den norske NATO-delegasjonen på slutten av 1990-tallet.

Hans poeng var at USA står i en særstilling i kraft av sin militære og økonomiske styrke. Allierte følger ekstra nøye med når USAs representanter i Nato tar ordet.

Hardt arbeid

Det er imidlertid ikke slik at USA kan påtvinge allierte sine synspunkter, eller at USA alltid får det som de vil. Enighet må meisles ut gjennom hardt arbeid, og kunsten ligger i å formulere vedtak som alle kan stille seg bak. Sånn sett er samarbeidsviljen og viljen til å strekke seg langt for å bevare Nato-samholdet langt sterkere enn i for eksempel FNs sikkerhetsråd og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (Osse).

I Nato presenteres saker og initiativ, de diskuteres og kompromisser utformes for å fange opp ulike lands standpunkter og prioriteringer. I vanskelige og sensitive spørsmål kan forhandlinger pågå i månedsvis. Låser forhandlingene seg mellom delegasjonene i Brussel, løftes rådslagningene opp på hovedstadsnivå. Da involverer Nato-landenes politiske myndigheter seg direkte. Da avtales møteplasser og telefonsamtaler for å oppklare misforståelser for å komme til enighet.

Møysommelig diplomati

Innad i Nato-familien fremstår Tyrkia tidvis som en krevende alliert. Motstanden mot svensk Nato-medlemskap er et godt eksempel hvor man holdt på i flere år for å få konsensus. Men slike tilfeller er heldigvis unntaket, ikke regelen. Og ofte løses flokene først når Tyrkias president Erdogan får Washington D.C. på tråden, eller blir kontaktet direkte av andre Nato-ledere.

Den norske beslutningsprosessen er annerledes. I vanskelige spørsmål fremlegger utenriksministeren og forsvarsministeren i fellesskap sakene med en tilrådning for regjeringen eller regjeringens sikkerhetsutvalg, som så fatter beslutningen. Deretter konsulteres som oftest Stortinget for å sikre bred støtte for regjeringens politikk. Den brede enigheten om Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk er en styrke som gjør oss ikke bare gjenkjennelige og relevante, men også pålitelige, forutsigbare og innflytelsesrike i allierte fora.

I likhet med FN er Nato en av bærebjelkene i norsk utenrikspolitikk. Betydelige ressurser stilles til disposisjon for at Norge skal være best mulig representert og gjøre en best mulig jobb i samarbeid med våre allierte.

Det daglige diplomatiske arbeidet i Nato utføres av utsendte norske kvinner og menn fra utenriksdepartementet, forsvarsdepartementet og Forsvaret. De samhandler med kolleger fra andre land, utarbeider rapporter til norske myndigheter og tilrår hvordan Norge bør posisjonere seg i spørsmål som kommer opp i Natos faste råd.

Felles eierskap

Nato-samarbeidet har alltid vært preget av det internasjonale verdensbildet og de krisene alliansen har stått overfor. I enkelte perioder har samholdet vært sterkt og tilliten høy. Etter terrorangrepene mot USA 11. september 2001, den eneste gangen Natos kollektive forsvarsklausul er blitt utløst, viste alliansen seg fra sin beste side med tett koordinering, politisk vilje og rask felles respons.

Andre tider har vært mer krevende. USAs invasjon av Irak i 2003 skapte dype splittelser blant de allierte, og i 2021 valgte USA å trekke sine styrker ut av Afghanistan uten å konsultere sine allierte i forkant. Det brøt med en etablert praksis der partnere og medlemsland hadde vært tett involvert i rådslagninger gjennom to tiår med Nato-ledet innsats i landet. Selv om den amerikanske beslutningen ikke nødvendigvis endret det samlede uttrekket i august 2021, svekket den opplevelsen av likeverdighet og felles eierskap.

Til gjengjeld fungerte de allierte konsultasjonene i forkant av Russlands angrep på Ukraina vesentlig bedre. USA delte tidlig etterretningsinformasjon med sine allierte, blant annet om russiske troppeforflytninger. Det bidro til å styrke tilliten og forberede Nato på det som skulle komme.

Slik veksler alliansen mellom styrke og spenning, lojalitet og uenighet – men kjernen som har holdt alliansen samlet i 76 år, består: evnen og viljen til å finne felles løsninger når det virkelig gjelder.

Suksess, tross alt

Generalsekretær Mark Rutte er den 14. lederen av Nato. Med ham i stolen har Nato fått en leder fra et sentralt EU-land, noe som i seg selv er en styrke for alliansen. Han kan på flere måter minne om Stoltenberg som en erfaren og dyktig kompromissbygger. Men han skiller seg ut i stil.

Rutte fremstår som mer uformell og tidvis sleivete, noe som trolig også gjenspeiles i tekstmeldingene og i måten han håndterte Trump på under toppmøtet. Den amerikanske presidenten utfordrer måten diplomatiet jobber på.

Men så lenge Trump selv har omtalt toppmøtet som en suksess, lyktes Rutte med sin tilnærming. Han klarte å lede alliansen gjennom et møte som i ettertid bredt anerkjennes som vellykket. Målet helliger som kjent middelet – også i Nato.