8 hours ago
5
Før lekte de med lekebiler. Nå er leken en bisarr blanding av fantasi og virkelighet.
Publisert 18.07.2025 00:11
Lyden av lekende barn pleide å fylle lekeplassene i den ukrainske landsbyen Kalynove.
Nå høres fjerne drønn og eksplosjoner.
Kalynova ligger i Kharkiv-regionen, bare 15 kilometer fra den russiske grensen. De fleste sivile har reist for lenge siden, men ikke alle.
Maksym (6) og Andrii (8) er de to siste barna i landsbyen.
– Før krigen startet pleide de å leke med biler. Nå er det bare våpen. Revolvere, automatgeværer, granatkastere, maskingeværer. Det er det. Barna er rammet av krig, sier moren til guttene, Varvara Tupkalenko (30), med et sukk.
Hun er alene med sønnene. Mannen hennes, Yurii, var soldat i den 92. brigade, og ble drept i kamp i juli 2023. Han ble 28 år.
For Andrii og Maksym er leken en surrealistisk blanding av fantasi og grusom virkelighet.
I stedet for å leke på lekeplasser, klatrer de gjennom skyttergraver og utbrente militære kjøretøy. De leker soldater og oppretter fiktive sjekkpunkter for å kontrollere folk som kommer forbi.
– De har bygget en militærbase for seg selv, konstruert en veisperring. Hver gang noen går forbi, sjekker de dokumentene deres.
– De tar på seg forskjellige roller og angriper hverandre, forteller moren til Reuters.
Fienden er alltid russerne.
Reuters møtte familien Tupkalenko for første gang i slutten av mars, og på nytt i april. Da var det seks barn igjen i Kalynove.
Nå er de to igjen.
Ingen av guttene har noen gang sett innsiden av et klasserom. De får fjernundervisning over internett i likhet med over én million andre ukrainske barn.
Varvara står overfor store dilemma.
Når kampene intensiveres i nærheten, tar hun med seg barna til familiens leilighet i Kharkiv. Men Ukrainas nest største by er også under angrep, og dronene som angriper om natten skremmer barna.
– Barna gråter og vil tilbake til landsbyen, sier Varvara.
– Her er det i det minste plass til å leke, gå og kjøre firhjuling. Det er ingen muligheter for det i byen, sier hun.
Tapet av faren har satt dype spor hos alle tre.
– Det er tøft både emosjonelt og fysisk. Barna savner faren sin, sier moren.
Hun forteller at den yngste sønnen lenge sto opp klokken ett om natten og spurte moren om å få se bilde av faren.
Andrii snakker om farens død med en bemerkelsesverdig ro.
– Han dro i krigen, han tjenestegjorde, han deltok i et angrep, og kuler traff ham. Hadde han ikke deltatt i angrepet, ville han ikke dødd, sier åtteåringen.
Familien gjorde som de fleste andre da krigen startet. De flyktet. Men i 2023 dro de tilbake. De er vant til å bo på landet.
Krigen har ikke bare satt fysiske spor, men den har også skapt dype emosjonelle arr. Og barna kjenner allerede godt til følelsen av hat.
– Barna hater Russland allerede i så ung alder. Barndommen og sinnet deres er knust. De leker at de brenner russiske flagg, og de sier at de hater russerne og at de er mordere som drepte faren deres. Når de snakker sammen sier de at de vil til Donbas og hevne faren sin, sier Varvara.
Familiepsykolog Kateryna Holtsberh i Kyiv advarer om de langsiktige konsekvensene av krigen.
– Det er et høyt nivå av generell angst hos voksne, og barn ser det og påvirkes av det. Angst fører til forverring av kognitive ferdigheter. Når du er engstelig, er det veldig vanskelig å være fokusert og lære seg ting, sier Holtsberh.
Hun understreker viktigheten av å ta vare på barnas emosjonelle behov i krigstider og er bekymret for barn som lærer seg å være likegyldige til andre personers smerte.
Langt fra jevnaldrende, må Maksym og Andrii håndtere både frykt og savn, men de finner også styrke. Moren deres gjør sitt ytterste for å holde håpet oppe for sine sønner i hverdagen.
– Vi venter på at krigen skal ta slutt. Vi vil leve fredelig. Vi vil at barna våre skal leve uten alt dette fordi de er rammet av krig. Vi vil bli der vi er født, sier Varvara.
English (US)