De økte forventningene til pårørende krever et mer pårørendevennlig arbeidsliv

Bare sammen kan sykehjem og pårørende finne måter å møte utfordringene vi står i på, skriver Gry Anette Øvstegård, nestleder og fagkoordinator ved Pårørendesenteret.

DEBATT: For at pårørende skal kunne fortsette å yte som de gjør, trenger de å bli ivaretatt. Hva betyr dette i praksis?

Pårørendes innsats sparer allerede samfunnet for svimlende 63,4 milliarder kroner, tilsvarende 100.000 sykepleierstillinger, ifølge en ny rapport fra Pårørendealliansen. For at helsetjenestene ikke skal knele, må pårørende bli tatt på alvor som ressurs og som mennesker med egne behov. Vi kan ikke bruke en ressurs om den går tom.

Jo, helsetjenestene må snakke med pårørende, involvere dem og ikke minst, sørge for å avklare forventninger og behov, når det gjelder omsorgen for den de er pårørende til.

Pårørende har i prinsippet ingen plikt til å bidra med noe som helst. Men blir de tatt på alvor, opplever seg sett og hørt og møter forståelse, kan det bli et konstruktivt samarbeid til beste for alle. Ansvaret ligger hos tjenestene selv, men her sviktes det. Grunnene er mange – forklaringene likeså – men dette hjelper ikke den pårørende.

Når pårørende opplever manglende pleie og omsorg for den de er pårørende til, går kreftene med til å jobbe for at omsorgen skal bli god nok. Pårørende stiller i møter, skriver klager, passer på å være oftere innom for å se til at den de er glad i har det bra. Bekymring og usikkerhet går ut over nattesøvn, livskvalitet, helse – og for stadig flere – også yrkesaktiviteten.

Med stadig flere og høyere forventninger til pårørendes innsats når det gjelder å følge opp telefoner, avtaler, medisiner, klær, besøk og nå, ifølge Tasta sykehjem, også innholdet i dagene på sykehjemmet, er det på høy tid å få på plass rammer for et mer pårørendevennlig arbeidsliv. Dette handler om alt fra å få tilrettelegging av arbeidstid og oppgaver, til pårørendedager på lik linje med sykt barn dager.
Det mangler ikke på planer, strategier og gode visjoner når det gjelder helsetjenestenes oppfølging av pårørende, men ofte fungerer de ikke i praksis. Pårørende må bli en del av helheten i tjenesteytingen – der deres behov ivaretas – for at de skal kunne bidra best mulig. Både Nasjonal pårørendestrategi og pårørendeveilederen er tydelige på dette. Kommunene er pålagt å ha systemer for oppfølging av pårørende. Vi erfarer at altfor få pårørende opplever å få slik oppfølging i praksis.

Sykehjemmene bør prioritere å snakke med hver enkelt pårørende, og med pårørende som gruppe, fremfor å gå ut med flere forventninger til mennesker som allerede yter etter beste evne. Bare sammen kan vi finne måter å møte utfordringene vi står i.