De nye syndebukkene

Ikke bare er sykehusdirektørene blitt symbolet på griske lønninger og unødvendig byråkrati. De får også skylda for alt fra sykehusnedleggelser og pasientkøer til slitne sykepleiere, dysfunksjonelle it-systemer og rådyre medisiner.

Frp kaller det «direktør-bonanza», mens Sp mener det er «stor sløsing». SV slår fast at helseforetakene er «udemokratisk og unødvendig». Nå vil selv høyrepolitikere legge ned det de kaller «et kostbart og overflødig ledd».

Men der politikerne ikke sparer på kruttet om alt som er galt med sykehusene, er de påfallende ordknappe når det gjelder løsninger.

Partiene er gjerne svært detaljert om hva de ønsker seg, men er ulne og lite konkrete om hvordan sykehusene skal styres bedre.

Harde ord, lite innhold

I beste fall kan man si at deres foreskrevne medisin spriker i alle retninger;

• Frp vil at staten skal drive sykehusene. De vil erstatte helseforetakene med «en nasjonal styringsenhet og selvstendige, lokale helseforetak».
• Stemmer i Høyre mener staten skal ta direkte eierskap gjennom et direktorat eller departement. Det er vanskelig å tolke dette som annet enn en prøveballong fra et parti som skal bli mer systemkritisk.
• Sp vil ha tilbake folkevalgt kontroll. Før sa de rett ut at fylkene skulle drive sykehusene, men nå vil de «videreføre statlig eierskap, men overføre dagens regionale ansvar til folkevalgte sykehusstyrer, valgt av fylkestingets medlemmer».
• Ifølge SV trengs det ikke et nytt utvalg for å bli kvitt helseforetakene. SV mener vi må «kutte i direktørstillinger, endre finansieringsordningen og stoppe helsepersonell-flukten mens vi diskuterer hvordan en ny forvaltningsstruktur skal se ut»
• Gravøl på Rødts kontor: Er det ikke glassklart nok hva de ønsker seg, så er alle anti-helseforetakspartiene invitert til å lage forlik på Rødts kontor. Hva Rødt vil er også litt uklart, men de vil ha slutt på «markedstenkning hvor pasientene blir kasteballer i et dårlig økonomisk system».

Det eneste som synes å forene dem er at dette er et system som ikke fungerer.

Men det kan være verdt å minne om hvorfor det utskjelte systemet er slik.

Glemt virker det å være at det slett ikke var rosenrødt den gang fylkespolitikerne styrte sykehusene. Morgenflyene til Oslo var fulle av lokalpolitikere som skrapte på dører for å be om mer penger.

Nå etterlyses det mer politisk styring. I dag skjer det gjennom svært detaljerte bestillinger til helseforetakene. Det er underkommunisert hvor stor makt helseministeren, og dermed også regjeringa, har over sykehusene.

Utskjelt, men slitesterk

Men modellen har gitt en mulighet til å holde en armlengdes avstand. Det har i aller høyeste grad vært politisk ønsket. Det gjør at politikerne kan toe sine hender og bruke foretakene som støtdempere.

Det er en modell som alltid er mest populær hos dem som styrer. Selv den mest høylytte kritiker av helseforetaksmodellen har endret syn da de selv fikk ansvar for sykehusene.

Flere regjeringer har utredet alternativer til helseforetaksmodellen, men begge gangene ble det slått ring rundt de utskjelte regionale helseforetakene. Grunnen? Man fryktet ytterligere sentralisering.

Hva er unødvendig byråkrati?

Noen ganger høres det ut som sykehusene nærmest kan drives på dugnad. Alt av byråkrati er plutselig blitt unødvendig sløsing. Noen perspektiver kan være på sin plass.

Helse Sør-Øst er Norges desidert største helseforetak med 86.000 ansatte. De omsetter for 120 milliarder årlig, og driver en rekke sykehus og behandlingssteder.

Med en «direktørtetthet» på 550 ansatte per direktør er det nok svært mange både private og offentlige virksomheter hvor det er langt tettere mellom lederne.

Topplederens lønn i Helse Sør-Øst er på nærmere 3 millioner. Det er sikkert en høy lønn, men det hører med til historien at det er 157 personer i helseforetaket som tjener mer enn sin egen adm. direktør. I all hovedsak godt betalte leger.

Folk får heller ikke like full tenning av at sjefen i Statkraft tjener 11 millioner, Statnett-sjefen 6 millioner, sjefen i Posten 6,7 millioner, Vy-sjefen 4,7 millioner eller NRK-sjefen nær 4 millioner, for å ta noen eksempler.

En politisk hodepine

Hvordan man skal sikre lokalpolitisk forankring, er og blir en nøtt. Derfor har man med jevne mellomrom utnevnt styremedlemmer med tydelig lokal tilknytning, som lett har endt opp som tillitsvalgte for sitt lokale sykehus.

Derfor har man jevnlig gått bort fra lokalpolitikere, og heller utnevnt såkalt profesjonelle styremedlemmer. Da blir fort problemet igjen manglende lokal tilhørighet.

Og sånn har runddansen fortsatt fra grøft til grøft de snart 25 årene helseforetakene har eksistert.

Når det gjelder byråkrati, er det garantert mye å gå på. Som et lyst hode sa: Gi en person en PC og et kontor, og du har snart fylt opp en stilling. Her er neppe helse bedre eller verre enn andre virksomheter.

Bjelken i eget øye

I de regionale helseforetakene er det 557 ansatte som har ansvar for til sammen 163.000 ansatte.

På Stortinget er det til sammenligning 169 stortingsrepresentanter, mens 800 jobber i administrasjonen eller i partienes sekretariater. Uten at noen har hevdet verken at sammenligningen er riktig, eller at Stortinget er overadministrert.

Men politikerne burde likevel se seg i speilet. Mens de raser mot sløsing og byråkrati ut den ene munnviken, lesser de på med stadig nye krav og oppgaver ut av den andre.

Det første de bør gjøre er å konkretisere hvilke oppgaver vi som samfunn skal gjøre mindre av. Slik kan man faktisk kutte byråkrati.

Særlig idiotforklart er Helse Nord blitt. Det er verdt å minne om at helseforetaket har sykehus fra Brønnøysund til Kirkenes i en værhard og tynt befolket landsdel. Utgifter til bemanning og tjenester dimensjonert for langt flere enn det bor der, er den viktigste årsaken til store underskudd

Samtidig som politikerne forventer at helseforetaket holder budsjett, har de fratatt muligheten til å gjøre noe med strukturen. Eksempelvis har de to minste fødestedene mindre enn 20 fødsler i året.

Helseforetaksmodellen har absolutt sine svakheter. Men når det gjelder styringa av så store og kompliserte virksomheter, burde man kanskje forvente mer presisjon i kritikken?

Ikke minst burde politikerne ha en mer realistisk tilnærming til hva alternativet er. Kommunene får neppe flere oppgaver fra sykehusene. Tvert imot ligger det i kortene at flere oppgaver flyttes fra kommuner til stat.

Og man må gjerne ønske seg mer folkevalgt styring, men det sannsynlige alternativet til regionale helseforetak i Stavanger, Stjørdal og Bodø er at alt styres fra et direktorat i Oslo.

Men det gjør seg kanskje ikke like godt i debatten.