De mørke skyene over filmbransjen

Joachim Trier mottok nylig den nest gjeveste prisen, Grand Prix, under filmfestivalen i Cannes for sin film «Affeksjonsverdi». I en ytring maler Bransjerådet for film opp en dyster framtid for norsk filmbransje. De skriver at det kan bli slutt på oppturene for norsk film.

Bakteppet for ytringen er en rapport fra konsulentselskapet Menon som peker på en kraftig nedgang i etterspørselen etter arbeidskraft i filmbransjen.

Rapporten viser at etterspørselen etter arbeidskraft har hatt store variasjoner de senere årene, der de viktigste årsakene er sammenfall av lavere etterspørsel etter nye produksjoner fra strømmeaktørene, kombinert med et fall i bestillinger av reklamefilm.

For filmarbeidere som står uten oppdrag er situasjonen selvsagt alvorlig, og det er fint at bransjen står samlet om behovet for en videre satsing på norsk film.

Norsk film er en suksesshistorie. Det samme er norsk filmpolitikk. Helt siden stortingsmeldingen om en framtidsrettet filmpolitikk og filmforliket fra 2015, har partiene i stor grad vært enige om hovedlinjene i filmpolitikken.

Det har selvsagt vært forskjeller i de økonomiske satsingene, men i stort har det vært en politisk bevissthet og engasjement for norsk film.

For Arbeiderpartiet er det et mål å styrke både norsk filmproduksjon- og formidling. De senere årene har vi derfor trappet opp satsingen på film.

I 2025 bruker vi 682 millioner kroner til utvikling, produksjon, lansering og distribusjon av norsk film, gjennom tilskuddsordninger forvaltet av Norsk filminstitutt. Den regionale satsingen er økt til 150 millioner i 2025, fordi vi ønsker at filmer skal kunne skapes og historier fortelles fra hele landet.

Gjennom insentivordningen for film- og serieproduksjoner bruker vi i år 88 millioner kroner for å stimulere til at norske og utenlandske produksjoner med internasjonalt potensial spilles inn i Norge.

For å sikre at film formidles i hele landet la regjeringen i fjor høst fram en kino- og filmformidlingsstrategi som skal bidra til å styrke filmformidlingen i hele landet og til å opprettholde et desentralisert kinotilbud.

I tillegg ble det i januar landet et nytt filmforlik i Stortinget, der alle partier unntatt ett, står sammen for å sikre at det skal innføres en plikt for strømmeaktører, som Netflix, å reinvestere i norsk innhold.

Dette kan bety store inntekter til utvikling av norsk film fremover.

De filmpolitiske virkemidlene er mange og viktige. Og selv om bransjen står i krevende tider, danner dagens filmpolitikk et godt grunnlag for en fortsatt norsk filmsuksess i fremtiden.

Samtidig skal vi også, i dialog med bransjen, fortsette å utvikle norsk filmpolitikk. Derfor har vi invitert bransjen til et møte der vi kan diskutere situasjonen nærmere.

Gjennom forutsigbar satsing og ambisjoner for norsk film håper og tror jeg at vi bidrar til å bygge videre på den suksessen som Joachim Trier, Dag Johan Haugerud og mange andre har oppnådd de senere årene.