De mellomstore maktene må handle sammen. For hvis vi ikke sitter ved bordet, havner vi på menyen.

Canadas statsminister Mark Carney holdt tale på World Economic Forum i Davos tirsdag. Foto: Denis Balibouse, Reuters/NTB

De mellomstore maktene må handle sammen. For hvis vi ikke sitter ved bordet, havner vi på menyen.

Canadas statsminister Mark Carney holdt denne talen på World Economic Forum i Davos 20. januar. Den er gjengitt med tillatelse. Teksten er oversatt av debattredaksjonen ved hjelp av ChatGPT.

I dag vil jeg snakke om et brudd i verdensordenen, slutten på en bekvem illusjon og begynnelsen på en hard realitet, der geopolitikken – der den dominerende makten – ikke er underlagt noen grenser eller begrensninger.

Samtidig vil jeg understreke at andre land, særlig mellomstore makter som Canada, ikke er maktesløse. De har evnen til å bygge en ny orden på våre verdier, som respekt for menneskerettigheter, bærekraftig utvikling, solidaritet, suverenitet og statenes territorielle integritet.

De mindre maktenes styrke begynner med ærlighet.

Det virker som om vi hver dag blir minnet på at vi lever i en tid med stormaktsrivalisering, at den regelbaserte ordenen er i ferd med å forvitre, at de sterke gjør det de kan, og de svake må lide det de må.

Dette aforismet av Thukydid blir presentert som uunngåelig, som den naturlige logikken i internasjonale relasjoner som igjen gjør seg gjeldende.

Og stilt overfor denne logikken er det en sterk tendens til at land tilpasser seg for å komme overens, for å unngå problemer, for å håpe at ettergivenhet vil kjøpe trygghet.

Vel, det vil den ikke.

Så hva er våre alternativer?

«Å leve i en løgn»

I 1978 skrev den tsjekkiske dissidenten Václav Havel, senere president, et essay med tittelen «De maktesløses makt». I det stilte han et enkelt spørsmål: Hvordan klarte det kommunistiske systemet å opprettholde seg selv?

Svaret hans begynte med en grønnsakhandler.

Hver morgen plasserer denne butikkeieren et skilt i vinduet: «Arbeidere i alle land, foren dere.» Han tror ikke på det, ingen gjør det, men han setter opp skiltet likevel for å unngå problemer, for å signalisere tilpasning, for å få være i fred. Og fordi hver butikkeier i hver gate gjør det samme, består systemet – ikke bare gjennom vold, men gjennom vanlige menneskers deltagelse i ritualer de personlig vet er falske.

Havel kalte dette «å leve i en løgn».

Systemets makt kommer ikke fra dets sannhet, men fra alles vilje til å opptre som om det var sant. Og dets skjørhet kommer fra samme kilde. Når bare én person slutter å delta, når grønnsakhandleren tar ned skiltet sitt, begynner illusjonen å sprekke.

Mine venner, tiden er inne for at selskaper og land tar skiltene sine ned.

Fiksjonen var nyttig

I flere tiår blomstret land som Canada under det vi kalte den regelbaserte internasjonale ordenen. Vi sluttet oss til institusjonene, vi hyllet prinsippene, vi nøt godt av forutsigbarheten. Og derfor kunne vi føre en verdibasert utenrikspolitikk under dens beskyttelse.

Vi visste at fortellingen om den regelbaserte internasjonale ordenen delvis var falsk – at de sterkeste fritok seg selv fra den når det passet, at handelsregler ble håndhevet asymmetrisk.

Og vi visste at internasjonal rett ble anvendt med varierende strenghet, avhengig av hvem den anklagede eller offeret var.

Denne fiksjonen var nyttig, og særlig amerikansk hegemoni bidro til å levere fellesgoder: åpne sjøruter, et stabilt finansielt system, kollektiv sikkerhet og rammeverk for å løse tvister.

Så vi satte skiltet i vinduet. Vi deltok i ritualene og unngikk i stor grad å påpeke gapet mellom retorikk og virkelighet.

Denne avtalen fungerer ikke lenger. La meg si det rett ut: Vi er midt i et brudd, ikke en overgang.

En verden av festninger

De siste to tiårene har en rekke kriser innen finans, helse, energi og geopolitikk avdekket risikoene ved ekstrem global integrasjon. Men nylig har stormakter begynt å bruke økonomisk integrasjon som våpen, tollsatser som pressmiddel, finansiell infrastruktur som tvang og forsyningskjeder som sårbarheter som kan utnyttes.

Man kan ikke leve i løgnen om gjensidig nytte gjennom integrasjon når integrasjonen blir kilden til underordning.

De multilaterale institusjonene som de mellomstore maktene har støttet seg på, WTO, FN, COP – selve arkitekturen for kollektiv problemløsning, er under press. Som følge av dette trekker mange land den samme konklusjonen: at de må utvikle større strategisk uavhengighet innen energi, mat, kritisk viktige mineraler, finans og forsyningskjeder.

Denne impulsen er forståelig. Et land som ikke kan brødfø seg selv, forsyne seg selv med energi eller forsvare seg selv, har få valgmuligheter. Når reglene ikke lenger beskytter deg, må du beskytte deg selv.

Men la oss se nøkternt på konsekvensene.

En verden av festninger vil være fattigere, mer sårbar og mindre bærekraftig. Og det finnes en annen sannhet: Hvis stormaktene gir opp forestillingen om regler og verdier til fordel for uhindret jakt på makt og interesser, vil gevinstene ved transaksjonalisme bli stadig vanskeligere å gjenskape.

Hegemoner kan ikke kontinuerlig tjene penger på relasjonene sine.

Allierte vil diversifisere for å sikre seg mot usikkerhet. De vil forsikre seg, øke handlingsrommet for å gjenoppbygge suverenitet – en suverenitet som tidligere var forankret i regler, men som i økende grad vil være forankret i evnen til å motstå press.

Alle i dette rommet vet at dette er klassisk risikostyring. Risikostyring har en pris, men kostnaden ved strategisk autonomi og suverenitet kan deles.

Kollektive investeringer i motstandsdyktighet er billigere enn at alle bygger sine egne festninger. Felles standarder reduserer fragmentering. Ulike styrker som utfyller hverandre, gir gevinst på begge sider.

Og spørsmålet for mellomstore land som Canada er ikke om vi skal tilpasse oss den nye virkeligheten – det må vi. Spørsmålet er om vi bare skal bygge høyere murer, eller om vi kan gjøre noe mer ambisiøst.

«Verdibasert realisme»

Canada var blant de første landene som registrerte varselsignalene, noe som utløste et fundamentalt skifte i vår strategiske orientering.

Canadiere vet at våre gamle, komfortable antagelser – om at geografi og alliansemedlemskap automatisk ga velstand og sikkerhet – ikke lenger holder. Vår nye tilnærming bygger på det Finlands president Alexander Stubb har kalt «verdibasert realisme».

Med andre ord ønsker vi å være både prinsipielle og pragmatiske – prinsipielle i vår forpliktelse til grunnleggende verdier, suverenitet, territoriell integritet, forbudet mot bruk av makt (unntatt i tråd med FN-pakten) og respekt for menneskerettigheter; og pragmatiske i erkjennelsen av at fremgang ofte er gradvis, at interesser spriker, og at ikke alle samarbeidspartnere deler alle våre verdier.

Vi engasjerer oss derfor bredt og strategisk, med åpne øyne. Vi forholder oss aktivt til verden slik den er, ikke slik vi skulle ønske den var.

Vi kalibrerer våre relasjoner slik at deres dybde gjenspeiler våre verdier, og vi prioriterer bredt engasjement for å maksimere vår innflytelse, gitt verdens nåværende flytende tilstand, risikoene dette innebærer og innsatsen i det som kommer.

Og vi baserer oss ikke lenger bare på styrken i våre verdier, men også på verdien av vår styrke.

Vi bygger denne styrken hjemme.

Siden min regjering tiltrådte, har vi kuttet skatter på inntekt, kapitalgevinster og næringsinvesteringer. Vi har fjernet alle føderale barrierer for handel mellom provinser. Vi fremskynder investeringer på én billion dollar i energi, kunstig intelligens, kritiske mineraler, nye handelskorridorer og mer. Vi dobler forsvarsutgiftene innen utgangen av dette tiåret på måter som styrker vår nasjonale industri.

Og vi diversifiserer raskt internasjonalt. Vi har inngått et omfattende strategisk partnerskap med EU, inkludert deltagelse i Safe, EUs forsvarsmateriellsamarbeid.

Vi har signert 12 andre handels- og sikkerhetsavtaler på fire kontinenter på seks måneder. De siste dagene har vi inngått nye strategiske partnerskap med Kina og Qatar. Vi forhandler frihandelsavtaler med India, Asean (Association of Southeast Asian Nations), Thailand, Filippinene og Mercosur (et søramerikansk økonomisk fellesskap, red.anm.).

Støtter Grønland og Danmark fullt ut

Vi gjør også noe annet. For å bidra til å løse globale problemer forfølger vi skiftende allianser – med andre ord ulike koalisjoner for ulike saker, basert på felles verdier og interesser.

Når det gjelder Ukraina, er vi en kjernepartner i The coalition of the willing (CoW) og blant de største bidragsyterne pr. innbygger til landets forsvar og sikkerhet.

Når det gjelder arktisk suverenitet, står vi fast sammen med Grønland og Danmark og støtter fullt ut deres unike rett til å bestemme Grønlands fremtid.

Vår forpliktelse overfor Natos artikkel 5 er urokkelig. Derfor samarbeider vi med våre Nato-allierte, inkludert Nordic-Baltic Gate, for å sikre alliansens nordlige og vestlige flanker ytterligere – blant annet gjennom Canadas historiske investeringer i over-the-horizon-radar (radar som kan oppdage mål langt utenfor synslinje, red.anm.), ubåter, fly og bakkestyrker, også på isen.

Canada motsetter seg sterkt tolltiltak knyttet til Grønland og oppfordrer til målrettede samtaler for å nå våre felles mål om sikkerhet og velstand i Arktis.

Når det gjelder flernasjonal handel, leder vi an i arbeidet med å bygge en bro mellom det trans-pasifiske partnerskapet (en handelsavtale mellom land i Asia, Oseania og Amerika, red.anm.) og EU, noe som vil skape en ny handelsblokk med 1,5 milliarder mennesker.

Når det gjelder kritiske mineraler, etablerer vi kjøpergrupper forankret i G7-landene (Canada, USA, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia og Japan, red.anm.), slik at verden kan redusere avhengigheten av konsentrerte leveranser.

Og når det gjelder kunstig intelligens, samarbeider vi med likesinnede demokratier for å sikre at vi ikke til slutt tvinges til å velge mellom hegemoner og teknologigiganter.

En forestilling om suverenitet

Dette er ikke naiv multilateralisme, og det er ikke avhengighet av sviktende institusjoner. Det handler å bygge koalisjoner som fungerer – sak for sak, med partnere som deler tilstrekkelig felles grunnlag til å handle sammen.

I noen tilfeller vil dette gjelde et stort flertall av verdens nasjoner.

Det vi gjør, er å skape et tett nettverk av forbindelser innen handel, investeringer og kultur, som vi kan trekke på i møte med fremtidige utfordringer og muligheter.

De mellomstore maktene må handle sammen, for hvis vi ikke sitter ved bordet, havner vi på menyen.

Samtidig vil jeg si at stormaktene – foreløpig – har råd til å stå alene. De har markedsstørrelsen, den militære kapasiteten og pressmidlene til å diktere vilkår. Det har ikke de mellomstore maktene.

Når vi kun forhandler bilateralt med en hegemon, forhandler vi fra en posisjon av svakhet. Vi aksepterer det som tilbys. Vi konkurrerer med hverandre om å være mest mulig imøtekommende.

Dette er ikke suverenitet. Det er en forestilling om suverenitet, samtidig som man aksepterer å være underordnet. I en verden preget av stormaktsrivalisering har landene imellom et valg: å konkurrere med hverandre om gunst eller å slå seg sammen for å skape en tredje vei med reell innflytelse.

Vi bør ikke la fremveksten av hard makt overskygge det faktum at legitimitet, integritet og regler fortsatt utgjør en betydelig kraft – dersom vi velger å bruke dem samlet. Og det bringer meg tilbake til Havel.

Hva betyr det for mellomstore makter å leve i sannhet?

For det første må vi våge å erkjenne det åpenbare. Slutt å vise til den regelbaserte internasjonale orden som om den fortsatt virker etter intensjonen. Kall den det den er – et system med økende stormaktsrivalisering, der de mektigste følger sine interesser og bruker økonomisk avhengighet som tvangsmiddel.

Det betyr å handle konsekvent og anvende de samme standardene på allierte som på rivaler. Når mellomstore makter kritiserer økonomisk press fra én retning, men forholder seg tause når det kommer fra en annen, lar vi skiltet henge i vinduet.

Det betyr å bygge det vi hevder å tro på, fremfor å vente på at den gamle ordenen skal gjenopprettes. Det betyr å skape institusjoner og avtaler som faktisk fungerer slik de er ment. Og det betyr å redusere pressmidlene som muliggjør tvang – det vil si å bygge en sterk innenlandsk økonomi. Det bør være enhver regjerings umiddelbare prioritet.

Å stå på flere ben internasjonalt er ikke bare et spørsmål om økonomisk forsiktighet, men en forutsetning for politisk handlefrihet, fordi redusert sårbarhet gir rom for prinsipielle valg.

Canada har kapital og talent

Så Canada. Canada har det verden ønsker. Vi er en energistormakt. Vi har enorme reserver av kritiske mineraler. Vi har den mest utdannede befolkningen i verden. Våre pensjonsfond er blant verdens største og mest sofistikerte investorer. Med andre ord: Vi har kapital og talent. Vi har også en regjering med betydelig finanspolitisk handlekraft til å handle raskt og besluttsomt. Og vi har verdier som mange andre ser opp til.

Canada er et pluralistisk samfunn som fungerer. Vårt offentlige ordskifte er høylytt, mangfoldig og fritt. Canadiere er fortsatt forpliktet til bærekraft. Vi er en stabil og pålitelig partner i en verden som er alt annet enn stabil. En partner som bygger og verdsetter relasjoner på lang sikt.

Og vi har noe mer. Vi har en forståelse av hva som skjer, og en besluttsomhet til å handle deretter. Vi forstår at dette bruddet krever mer enn tilpasning. Det krever ærlighet om verden slik den er.

Vi tar skiltet ned fra vinduet. Vi vet at den gamle ordenen ikke kommer tilbake. Vi bør ikke sørge over den. Nostalgi er ingen strategi. Men vi tror at vi fra bruddet kan bygge noe større, bedre, sterkere og mer rettferdig.

Dette er de mellomstore maktenes oppgave – landene som har mest å tape på en verden av festninger, og mest å vinne på ekte samarbeid.

De mektige har sin makt.

Men vi har også noe: evnen til å slutte å late som, til å fastslå realitetene, til å bygge nasjonal motstandskraft og til å handle sammen.

Det er Canadas vei. Vi velger den åpent og med selvtillit, og det er en vei som står åpen for ethvert land som er villig til å gå den sammen med oss.