De hvite englene på Bergåstjern sykehjem

DEBATT: Sviktende eldreomsorg er noe alle frykter når den vi er glad i går inn i livets høst. Selv opplevde vi at englene i hvitt lyste opp himmelen vår i dagene som betydde aller mest, da pappas liv gikk mot slutten. Et langt liv som ikke bare skulle ebbe ut i stillhet, men avsluttes med omsorg og glede over det som en gang var.

Bildet fra Bergåstjern sykehjem er tatt i en annen sammenheng. Foto: Fredrik Refvem

Pappa flyttet til Stavanger i 1973. Med kone, unger og ansattnummer 16 på adgangskortet til Equinor der han jobbet hele sitt yrkesliv. Oljeeventyret var i gang og gründer-ånden blomstret i det som var starten på Oljefond, oljehovedstad og taco i matbutikken. Verden kom til Stavanger, og pappa reiste ut i verden.

Vi elsket det. For han delte entusiastisk fra reisene sine og tok med små overraskelser hjem. Historier fra Brasil, T-skjorter fra Svalbard og krystallglass fra måltid om bord på favorittflyselskapet SAS – som pappa hadde tatt og vi fikk leke med (unnskyld, SAS). Ikke overdådig, men uendelig rikt likevel.

Det er lett å se bare den gamle mannen når livet går mot slutten, og hoppe bukk over det mennesket som var. På demensavdelingen på Bergåstjern sykehjem gjorde de ikke det.

De så mannen som var pappaen vår i over 50 år, som elsket familien, idrettslaget og sprintdistansen i Holmenkollstafetten. Og mamma, som holdt fast i ham med kjærlighet til det siste.

På pleiehjemmet, hvor små ting betydde mye, var det blomster fra hagen og konserter med alt fra Kjell-Elvis til klassisk musikk – alle skulle med. Og det var pleieren som sang Knudsen og Ludvigsens «Så reiser vi til Kristiansund», fordi hun visste det var fødebyen hans. Pappa lo godt. For i hans verden dro han fortsatt titt og ofte til Kristiansund.

Og selv om demenssykdommen tok stadig mer plass, fant han stor glede i små ting som et glass av konjakkflasken som fikk stå i klesskapet hans og noen strofer av en morsom sang. Dette så personalet på pleiehjemmet, og det ga oss i familien en trygghet og glede å vite nettopp det: de så.

Nå skal ikke pappa reise til Kristiansund mer. Men minnene om en god pappa og menneskene på Bergåstjern, vil være i hjertene våre for alltid.