De er bare noen atomer store. Men de kan de starte en verdenskrig – eller forhindre den.

HSINCHU, TAIWAN: Xi Jinping sikler etter Taiwans mikrobrikker. Det gjør dem også til en slags forsikring for øyas innbyggere.

Hør Kristoffer Rønneberg lese saken selv:

Ta en titt på mobilen din.

Den lille dingsen i hånden din er full av mikrobrikker. Det er øreproppene også. Og smartklokken, hvis du har en. Kaffemaskinen på kjøkkenet. Har du en elbil? Den kan inneholde flere tusen mikrobrikker.

Alle produktene vi kaller «smarte» er det egentlig på grunn av noen bitte små ting: Mikrobrikker.

Disse brikkene bestemmer hvor raskt telefonen din våkner. Hvor trygt bilen din bremser. Og – i den andre enden av skalaen – hvordan raketter styres og supermaskiner for kunstig intelligens fungerer.

Hvem lager disse brikkene? Hvorfor betyr det noe hvem som gjør det? Jo, fordi makten over de minste delene rett og slett kan avgjøre de aller største konfliktene.

Som en salamiskjærer

For å forstå dette, tar vi turen til Taiwan. Et lite land, en dråpeformet øy utenfor sørøstkysten av Kina der det bor 23 og en halv millioner innbyggere. Når vi snakker om produksjonen av mikrobrikker, er Taiwan nemlig det landet som er kommet aller lengst.

Vi er i Hsinchu, et stort industriområde sør for hovedstaden Taiwan. Det er her mikrobrikkeselskapene har sine fabrikker.

Resepsjonsområdet til ett av disse selskapene, UMC, er stort og åpent. Foran hvite vegger og store vinduer står en kvinne i grå dress. Hun forklarer hvordan en mikrobrikke blir til.

– Først smelter vi silisium i store ovner. Temperaturen der ligger på rundt 1400 grader, sier guiden.

Silisium?

Det er det man kaller silicon på engelsk. Stoffet som ga opphav til Silicon Valley i California. Det er et materiale man kan finne mange steder, ikke minst i sand.

På Taiwan jobber forskere og ingeniører for å gjøre mikrobrikkene enda mindre og enda mer effektive. Bildet er fra et forskningsinstitutt i Hsinchu, Taiwan. Foto: Kristoffer Rønneberg

Så fort silisium er smeltet til en flytende masse, presser man det inn i maskiner som former det til store sylindere.

– Og så kjører vi disse sylinderne gjennom noe som ligner litt på en salamiskjærer. Da ender vi opp med tynne silisiumplater, sier guiden.

Disse tynne skivene – wafere – er grunnlaget for alle mikrobrikker.

På de mest avanserte brikkene er strukturene nede på noen få nanometer – noen få atomer i høyden.

Som et DNA-molekyl

For å sette det i perspektiv: Et vanlig papirark er cirka 100.000 nanometer tykt. En rød blodcelle? Rundt 7000 nanometer. Vi må hente frem det mest avanserte mikroskopet for å komme oss enda tettere på. Et DNA-molekyl er omtrent 2,5 nanometer stort.

Altså omtrent som de minste bitene på mikrobrikkene de lager i Hsinchu på Taiwan.

Hver brikke kan romme milliarder av små brytere – transistorer – som egentlig bare gjør én ting: De kan skru seg av eller på. Dette blir til signaler som gjør at brikkene utfører den handlingen de er laget for å gjøre.

Og nå skal vi ta et gigantisk steg, fra det aller minste til noe av det aller største. Fra brikkene inne i telefonen din til kampen om verdensherredømme. Akkurat nå pågår nemlig et kappløp om hvem som skal forme den digitale hjernen i fremtidens verden.

Og midt i dette kappløpet, der finner vi Taiwan.

Kina truer

Kina har lenge ønsket å overta kontrollen over Taiwan. Noe av det har historiske årsaker. Noe skyldes også at Kina har veldig lyst til å overta disse fabrikkene i Hsinchu. Det ligger nemlig både makt og penger i produksjonen av mikrobrikker.

På 1980-tallet satset Taiwan målrettet: Målet var å bli best i verden på å lage mikrobrikker. For å få til det, dro teknologiministeren til Silicon Valley og lokket med seg alt han kunne finne av taiwanske ingeniører.

Så bygget disse ingeniørene – med statlige midler i ryggen – opp en helt ny industri på Taiwan. I dag ligger landet foran alle andre i produksjonen av de mest avanserte mikrobrikkene.

«Avansert» her betyr at avstanden mellom disse bryterne, altså transistorene, er nede på noen få nanometer. Mindre avstand betyr raskere, mer effektive brikker – og lavere strømforbruk. Med andre ord, mindre dingser som kan gjøre mer på kortere tid.

Mikrobrikker er hjernen i vår teknologiske hverdag. Og nå blir de enda viktigere. Kunstig intelligens er nemlig også drevet frem av mikrobrikker. For tiden satser selskaper og land flere hundre milliarder på å gjøre KI enda mer avansert, enda mer intelligent.

De syv største amerikanske selskapene som satser tungt på KI, altså Alphabet, Amazon, Apple, Tesla, Meta Platforms, Microsoft og NVIDIA, utgjør i dag hele 37 prosent av verdien av børsindeksen S & P 500.

Også i Kina blir det nå satset enorme verdier på å drive frem KI-løsninger.

Teknologisk tautrekking

Og Kina har et ess i ermet. Landet har nemlig full kontroll på det vi kaller sjeldne jordarter. Metaller og mineraler som brukes for å utvikle mikrobrikker, batterier og moderne teknologi. De siste tiårene har Kina fått kontroll på gruver over hele verden der man utvinner disse jordartene. De er også nesten alene om å bearbeide disse jordartene sånn at man kan bruke dem i industrien.

USA har lenge forsøkt å holde igjen Kinas utvikling. Flere presidenter har innført straffetoll for å gjøre det vanskeligere for kineserne å utvikle nye og mer avanserte mikrobrikker. Og kineserne? De legger inn sine egne restriksjoner for å gjøre det vanskeligere å få tak i disse sjeldne jordartene.

En skive laget av silisium – en såkalt wafer – er utgangspunktet for de fleste mikrobrikker. Bildet er fra en konferanse i Tapei på Taiwan. Foto: Chiang Ying-ying, AP / NTB

Resultatet er en slags teknologisk tautrekking – med resten av verden hengende midt imellom.

Det beste for både Kina og USA, og for alle oss andre, er at de klarer å unngå en stor konflikt. En krig mellom disse to stormaktene kan bli katastrofal. Mange menneskeliv kan gå tapt. Og verdensøkonomien kan bli satt flere år tilbake.

Brikker som forsikring

Og her har Taiwan en viktig rolle. Hvis Kina går til angrep på denne øya, er det nemlig sannsynlig at taiwanerne saboterer eller ødelegger fabrikkene som lager disse avanserte mikrobrikkene. Det vil gå kraftig ut over Kina, som lager mange av produktene som bruker sånne brikker.

En invasjon vil dermed ramme Kina ekstra hardt. På den måten er fabrikkene en slags forsikring for Taiwan, et skjold som gjør et angrep litt mindre sannsynlig.

Alt dette kan virke langt unna. Men konsekvensene lander på kjøkkenbenken. En stopp i brikkeforsyningen betyr færre telefoner i butikkhyllene. Dyrere biler. Forsinkelser i alt fra sykehusutstyr til strømnett.

Sprer risikoen

Og vi i Norge? Vi er også vevd inn i alt dette. Norske myndigheter og selskaper kjøper produkter på et globalt marked – fra havnekraner til bussene som kjører rundt i Oslo. Med avhengighet følger sårbarhet.

Ikke nødvendigvis fordi noen trykker på en rød knapp. Men fordi reservedeler, programvare og kompetanse ofte kommer utenfra.

Derfor prøver mange land å spre produksjonen – og dermed risikoen. Bygge mer hjemme. Samarbeide tettere med nære partnere. Det er dyrt. Det tar tid. Men målet er det samme: færre enkeltpunkter som kan velte alt.

Tilbake til den minste dingsen. Noen få atomer høy. Den finnes i lommen din. Den sitter i bilen din. Den styrer fabrikker, kraftnett og raketter.

Den kan bli årsaken til den neste store krangelen mellom supermakter. Eller grunnen til at ingen tør å la det skje.

Verdens minste dings. Som holder de største kreftene i sjakk.