De bærer med seg en klump i magen inn i sommeren

Men for noen er ferien ikke et etterlengtet pusterom – den er bare en lang pause fra et læringsmiljø som oppleves vanskelig. De bærer med seg en klump i magen inn i sommeren, og den klumpen forsvinner ikke av seg selv. For enkelte vokser den seg kanskje enda større i løpet av ferien, fordi uroen de kjenner ikke handler om skolefag – men om følelsen av ikke å passe inn.

Gjennom skoleåret ser vi barn som faller mellom stolene. Barn som ikke nødvendigvis har en diagnose eller et tydelig definert behov, men som likevel strever med å finne sin plass. De som trekker seg unna. De som «bråker». De som virker uinteresserte, urolige eller likegyldige. Men egentlig viser disse barna oss ikke at de er problemet – de viser oss at noe i omgivelsene ikke stemmer.

Forskning og praksiserfaring viser oss det samme: Når barn opplever uforutsigbarhet eller utrygghet over tid, slår kroppen alarm. Og når kroppen er i alarmberedskap, stenges døren til læring. Hjernen prioriterer overlevelse, ikke fag. Da hjelper det ikke hvor god undervisningen er, hvor godt vi forklarer eller hvor fine planer vi har. Når barn er i alarm, når de er overveldet, så vil læring utebli.

Dette er ikke bare teori – det er hverdagen i mange norske klasserom.

Vi må minne oss selv om at barns atferd ofte er et uttrykk for hvordan de har erfart miljøet rundt seg. Når vi ser på atferd som et språk, åpner vi for å forstå hva barnet egentlig forsøker å formidle. Atferd er ikke tilfeldig – det er en respons. Når vi voksne tolker signalene og samtidig jobber for å skape trygge, forutsigbare og inkluderende læringsmiljøer, hjelper vi barna med å senke skuldrene. Da åpner vi også dører for relasjon, tilknytning og faglig utvikling.

Det er lett å tro at barn som trekker seg unna, ikke vil. At de ikke prøver hardt nok. Men ofte prøver de alt de kan – med det de har. De beskytter seg. De signaliserer at noe føles utrygt eller uoverkommelig. Det er ikke latskap – det er overlevelse.

Og nettopp derfor er det så avgjørende at vi voksne tør å rette blikket innover. Ikke på barnet som «problemet», men på miljøet rundt barnet. Det er der vi finner de største mulighetene for endring.

Så til alle dere lærere, fagarbeidere og skoleledere: Når dere etter sommeren møter barn som virker likegyldige, utagerende eller stille, ikke tro at de ikke vil. Spør heller: Hva kan jeg endre i rommet, i relasjonen eller i strukturen – så barnet tør å være med?

Vi voksne har et valg. Vi kan velge å se etter styrker – ikke svakheter. Og det er akkurat der forandringen begynner.