Da vi trillet på et skralt bordtennisbord, markerte det begynnelsen på et nytt vennskap.

Ikke hold ting inne. Si «Hei!», skriver kronikkforfatteren. Foto: Privat

Å gjøre alt du kan for å slå en annen, kan være en begynnelse på et nytt vennskap. Det skjedde nemlig med meg.

Jeg hadde fylt femti, og har den samme dekoren som alle andre, bare min versjon av den: Jeg har forstått at verden ses igjennom en diskokule, ikke bare at det danses under den. Vet at det å falle ikke er det samme som å fly. At sansene kan bringe minner tilbake.

Men jeg går i de samme gatene. Tråkker de samme stiene.

Så skjedde det noe. Helt på slump. Noe fint, som jeg vil fortelle om her.

Min nye hobby, min nye venn

For det var omtrent sånn det begynte. Det andre ubetydelige bordtenniskapittelet mitt, førti år etter mitt jeg la racketen på hyllen for det jeg trodde var for godt.

Jeg sto og skannet varer i en selvbetjent kasse på den lokale butikken på Frosta i Trøndelag. Samtidig dukket en rumener i slutten av tjueårene opp. Han skulle skanne sitt, han også. Det var likevel bokstavene på ryggen på den tekniske T-skjorta som fikk meg til å gå til det uvanlige skrittet å slå av en prat med en fremmed.

En svært uvanlig manøver for en femtiåring: Å ta initiativ til et kort passiar.

Fra robot til menneske

Rumeneren spilte i en bordtennisklubb, og han bodde i bygda. Hvor sannsynlig var det? Bygda mi var ikke stor, men vi var tross alt på kartet.

Rumeneren og jeg befant oss begge på en halvøy som stakk tungen ut i Trondheimsfjorden. Her var det langstrakte åkere, skraphauger og rustne traktorer, svære tuntrær, hullete bygdeveier, null lyskryss, en sabla vestavind og en hel del særinger og gode folk. Om vinteren var himmelen opplyst av drivhusene som i et van Gogh-maleri, forutsatt at en dro en stor klut over de særegne penselstrøkene.

Silviu Marta, heter rumeneren. Han spiller i en klubb bare fire mil unna, i Stjørdal. Så besatt var Silviu blitt at han hadde anskaffet seg en bordtennisrobot som spøy ut baller med forhåndsinnstilte tidsintervaller, skru og hastighet. Men, la Silviu til, det fantes et bordtennisbord på det lokale treningssenteret.

Et helt annet liv

Da vi trillet på et skralt bordtennisbord, markerte det begynnelsen på et nytt vennskap. Han halvparten så gammel som meg, men med dobbelt så mye levd liv.

Silviu vokste opp med en enkel lyspære i taket. I det ene hjørnet sto en TV. Det var alt som gikk på strøm. Når han måtte dusje, tok han med seg to svære bøtter og trasket i vei til brønnen en halv kilometer unna. Vannet havnet i en kjele som sto på vedovnen. Resten kunne jeg tenke meg selv.

Når Silviu skulle på skolen eller til nærmeste landsby, ble han fraktet med en av de to hestene som familien til enhver tid hadde. Å ha hest er som å ha en bil som hver uke må på verksted, mener Silviu. Tre ganger daglig måtte hestene drikke fra brønnen.

Hver morgen, i halvseks-tiden måtte hesten fôres. Gresset var manuelle greier, med ljå og alt. Tørt gress som svei i huden, laget sår slik du kan skjære deg på et ark, bare enda verre. Når hesten var gammel og døde, ble den gravd ned, og det var det. Null sentimentalitet.

Silviu dro til Norge, fordi han ble lovet jobb der. Trodde han. Så der sto han i Oslo, blakk og uten jobb. Det var ett å gjøre: Å leve på gaten, sove i bakgårder, i skjul, under broer. Silviu greide seg alltids på et vis. Han mener å huske at det var noen som reklamerte for sjokolade, og at det ble delt ut smaksprøver.

Etter et par uker eller så i bikkjekalde Oslo, fikk han nyss av en som hadde vært utsatt for det samme lurendreieriet at han kanskje kunne dra til Frosta, et sted som Silviu selvsagt ikke ante hvor var. Og Silviu dro, hva annet kunne han gjøre.

Arbeiderklasse versus skrivebordsidiot

Gjennom Silviu har jeg fått en venn. Men ikke bare det. Et innblikk i et annet liv. Som gir perspektiv, kan du også si. Jeg har begynt å kjenne ham. Har han båret store vinduer opp etasjer eller kjeklet med takplater, går kreftene ut av armene hans og slagene hans er veikere enn vanlig.

De gangene han må kravle rundt på huk eller på knærne, har han problemer med å forflytte seg. Andre ganger er han bare litt surrete i hodet etter å ha bakset på stillaser mens vinden vestfra kom i kast sammen med en habil mengde vått.

I tjue minus er han stiv og nærmest fraværende, mumieaktig, selv om han har ligget under dynen og tatt seg en lang ettermiddagshvil. Jeg er en gammel gubbe i hans øyne, helt klart. En som sitter ved et skrivebord time etter time uten å lide noen kvaler.

Men det er han som får meg til å smile og se igjennom diskokulen fra en annen vinkel.

Å gjøre noe sammen, gjerne med fremmede, er noe alle bør våge seg på i sommer.

Ikke hold ting inne. Si «Hei!» Og se gjerne NRK-dokumentaren «Pingpong Oslo». Den handler om å strekke ut en hånd – med racket i.