Da vannet forsvant

På ei øy nært Nordpolen bor et folk uten vann. Ingen vet helt sikkert hvorfor drikkevannet i Longyearbyen er forurenset. Men folket som bor på Spitsbergen snakker om at Svalbard har blitt varmere.

Tundraen har smeltet. Grunnen har gitt etter. Vannet har funnet seg nye veier.

Heller ikke sysselmester Lars Fause vet. Men han vet at både han og de omtrent 2500 menneskene som har valgt Longyearbyen som sitt hjem, har valgt seg ut et øde arktisk landskap, med lite vegetasjon.

– Vannet som renner ned fjellet renses ikke via bær, røtter, skog og vegetasjon, sier Fause.

I stedet for å seile forbi røtter og skog må vannet en tur innom bryggeriet, for å renses. Her jobber Tizian Wieland, mellom paller av øl og dunker med vann.

Han forteller om utfordrende tider for folk.

– Jeg synes situasjonen er ganske komplisert. Men jeg tror vi håndterer det på en best mulig måte akkurat nå, sier Wieland.

På Svalbard bryggeri jobber Tizian Wieland med å lage rent vant til Longyearbyens innbyggere.

Samfunn i endring

Før vandret det barske menn i sotete arbeidsklær rundt i Longyearbyen. Gruva var ikke bare en identitet. Den var en kultur.

Både den gang og nå er Isdammen like ved sentrum, den eneste drikkevannskilden om vinteren.

– Da man etablerte byen her i 1905, så var man ikke opptatt av nærhet til vannkilder og drikkevann. Man var opptatt av kull og andre ting, sier Lars Fause.

Men med årene har i Spitsbergens største bosetting endret seg. I ferden fra å være et hardbarka gruvesamfunn til å bli et familiesamfunn, stilles det nå nye krav.

Av familiene.

For dem er å bo på Svalbard et valg som betyr mer enn bare å akseptere et liv med kulde og mørketid.

De har sett at strømmen har bli dyrere. Bolig har blitt dyrere. Maten har blitt dyrere. Snart blir det vanskeligere å reise med fly til og fra nærmeste fastland, og helsetjenestene der.

Nå er også drikkevannet forurenset. I Norge regnes vann og avløp for å ha en kritisk samfunnsfunksjon.

– Ting har ikke blitt lettere de siste årene, men det er en del av det å bo på Svalbard. Et valg man gjør når man velger å bosette seg her, sier Fause.

Sysselmester Lars Fause synes ikke vannet på Svalbard smaker godt, og har kjøpt flaskevann på de fem årene han har bodd på øygruppa.

Dunker av plast

Når butikken i Longyearbyen åpner står folk utenfor og venter med dunker av plast. Ingen av dem har særlig lyst til å drikke vann fra springen, med masse nikkel og mangan. Lokalstyret i byen har frarådet dem det.

Folk foretrekker derfor å vannet som bryggeriet har renset, og som deles ut gratis på butikken.

– Det er litt ekstra greier, men det har vi vendt oss til. Har vi ikke det, gutter? sier Torstein Soler-Gärtner.

Sønnene Eirik og Sondre er enige. Man kan venne seg til det meste. Også å reise til butikken to til tre ganger i uka med plastdunker, slik familien fra Ringsaker i Innlandet gjør.

– Det går greit, sier Soler-Gärtner.

En farligere verden

I fjor sommer stengte den siste gruva ved Longyearbyen. De aller siste sotete mannfolka kom vandrende ut av gruva.

Der ute var verden i endring.

I øst et Europa i krig. I vest et USA som truet sine egne allierte med å overta Grønland fra Danmark. Den siste tiden har truslene fra Donald Trump blitt både flere og tydeligere.

Både på Svalbard og på det norske fastlandet er mange redd for hva som skjer med øygruppa dersom USA gjør alvor av truslene og annekterer Grønland.

Store og mektige statsledere i store og mektige land, gjør stadig mer som de selv vil. Russland har varslet at de vil øke sin egen bosetting i Arktis. Kan russiske soldater sette føttene sine på Spitsbergen? Eller hva med USA?

Statsminister Jonas Gahr Støre sa tidligere i januar at det ikke gir mening å snakke om russiske trusler mot Svalbard. Han er klar på at Svalbard er like mye norsk som Telemark.

Samtidig er det viktig at det bor folk på øygruppa. Det er et mål for regjeringen å ha et norsk familiesamfunn i Longyearbyen.

Det er her vannet kommer inn.

– En trygg vannforsyning er en viktig del av beredskapen på Svalbard, sier statssekretær Kristine Kallset (Ap) i Nærings- og fiskeridepartementet.

For familien Borchgrevink har vann vært en del av diskusjonen for om de skal bo på Svalbard eller ikke i fremtiden.

– Skummelt å tenke på

Longyearbyen er et mørkt sted om vinteren. Før midten av januar er himmelen helt mørk klokken 12 om dagen.

Denne vinteren har vært snøfattig. Når en del av den lyse snøen som ofte ellers ligger på bakken i januar ikke er der, blir mørketiden enda mørkere.

På andre siden av Isdammen, et stykke ut på den arktiske tundraen, langt bortenfor Longyearbyens gatelys, er eneste kilden til lys fra en og annen bil som skjærer gjennom det øde landskapet.

Midt på den ensomme tundraen bor en liten familie i ei hytte. Mamma Sara. Pappa Fredric. Og lille Eira (6 måneder).

Sara Nordell Borchgrevink har lenge ikke følt seg helt trygg på vannet. Det har før vært påvist legionella i det. Borchgrevink sluttet å drikke vannet allerede før hun ble gravid.

Så kom meldingen i fjor høst, nærmest over natten, om skyhøye verdier av mangan. Det førte først til flere spørsmål enn svar for familien.

– Da hadde vi ikke oversikt over hvor lenge det hadde vært høye verdier. Jeg synes det er skummelt å tenke på hvor lenge vi har drukket dette vannet, og om det er farlig for oss.

Borchgrevink sitter i Longyearbyen lokalstyre for Venstre. Hun er redd for at vannproblemene er noe av det som gjør at folk ikke lenger vil bo her.

Hun sier at livet på Svalbard er noe de fleste tilpasser seg. Man er vant til at Longyearbyen er et spesielt samfunn.

Men langsiktigheten, i det å leve og bo i her, er noe de som familie tenker på.

Fredric Nordell Borchgrevink mener at det handler om beredskap.

– Vi er et samfunn som ligger bortenfor alt annet. Blir det en stor hendelse, er det krise om vi ikke har rent drikkevann, sier han.

– Sårbare

Inne i Gruve 7 er veggene fulle av historie. Nå ryddes siste rest av over 100 år med gruvedrift i Longyearbyen ut.

Når ryddingen snart er ferdig er de siste arbeidsplassene i gruvene på Svalbard borte. Folkene er borte. Redskapene er borte. Men historien kan ikke Svein Albrigtsen rydde ut.

Albrigtsen har jobbet i gruva i gruva i 40 år, og er leder av Svalbard arbeiderparti. Han mener vannsaken viser hvilke utfordringer Longyearbyen står overfor i fremtiden, med kun én kilde til drikkevann.

– Vi er veldig sårbare. om denne forsvinner, så er vi fri for vann, sier han.

Albrigtsen mener det nå haster å finne en løsning.

– Denne saken skaper usikkerhet blant folk. Det er ikke holdbart, sier han.

Statssekretær Kristine Kallset fra Arbeiderpartiet sier at det er et viktig arbeid fremover å få på plass en stabil vannforsyning.

Det handler blant annet om at folk skal ha lyst til å bo, og bli, i Longyearbyen.

– Det er en veldig viktig prioritering for regjeringen å sørge for at vi trygger bolysten på Svalbard, sier hun.

– Betale hva det koster

På det meste har det vært opp til 20 ganger så mye mangan i drikkevannet som det som er anbefalt.

Lokalstyret i Longyearbyen jobber nå opp mot regjeringen for å få på plass en varig løsning for vannet.

– Jeg mener generelt Svalbard er noe av det viktigste Norge holder på med, sier Terje Aunevik.

Lokalstyrelederen forteller at det hverken er bekreftet eller klart hvor mye svalbardsamfunnet selv må betale for det, men han håper at et anlegg som renser sjøvann er klart innen neste år.

Kallset er forsiktig med å love noe når det gjelder vannet. Hverken når det gjelder penger eller tid.

– Vi har et tett samarbeid med lokalstyret for å sørge for at vi får på plass trygghet for infrastruktur, som vann, energi og bolig, sier hun.

Ute på den mørke tundraen, har Sara og Fredric dunker med vann i boden. Familier med spedbarn får 10 liter gratis vann i uka.

Men Sara Nordell Borchgrevink mener en varig løsning nå må på plass, hvis det arktiske samfunnet skal holde på dem som gradvis har flyttet inn mens gruvearbeiderne har blitt færre og færre.

– Svalbardmeldingen sier at vi skal ha et norsk familiesamfunn her oppe. Da må man betale det som det koster å ha det.