Da NRK omtalte Polens uavhengighetsmarsj som en «nazimarsj», var dette langt fra en bagatell

Å omtale en nasjonal frigjøringsdag som en «nazimarsj» avslører manglende forståelse av hva okkupasjon innebærer, hvordan totalitære ideologier virker, og hva frihetskamp faktisk koster, skriver innleggsforfatteren. Foto: Skjermdump/NRK Nyhetsmorgen

NRKs omtale av Polens uavhengighetsmarsj avslører en alvorlig mangel på forståelse for ordets historiske tyngde. Dette må alle lære av.

Da NRK Nyhetsmorgen i forrige uke omtalte Polens uavhengighetsmarsj som en «nazimarsj», var dette langt fra en bagatell. Senere i uken beklaget NRKs informasjonsleder uttrykket overfor et polsk nyhetsbyrå og presiserte at det ikke gjenspeiler kanalens syn. Denne uken kom en ytterligere unnskyldning på radio.

Beklagelsen er notert, men uttrykket burde aldri ha vært sendt på luften. For å unngå nye feil må man forstå hvorfor det var så alvorlig.

Bakteppet

Å omtale en nasjonal frigjøringsdag som en «nazimarsj» avslører manglende forståelse av hva okkupasjon innebærer, hvordan totalitære ideologier virker, og hva frihetskamp faktisk koster. Slik ordbruk fordreier Europas kollektive minne om nazismens brutalitet og krenker et folk som betalte en ekstremt høy pris i kampen mot nettopp den ideologien de påstås å feire.

Polen mistet seks millioner mennesker under andre verdenskrig, og nazismens mest brutale leirer lå på polsk jord.

I Narvik kjempet også den polske Podhale-brigaden, der 97 soldater falt i Norges kamp for frihet.

Med dette som bakteppe er det dypt krenkende å omtale Polens uavhengighetsmarsj som en «nazimarsj».

Som 17. mai for nordmenn

For polakker er uavhengighetsdagen like viktig som 17. mai er for nordmenn: en dag preget av stolthet, fellesskap og et løfte om at Polen aldri igjen skal miste sin frihet til totalitære ideologier. Familier går sammen med presidenten med flagget hevet og synger nasjonalsanger i en markering av gjenfødelsen til en stat som i 123 år var visket bort fra kartet.

For å forstå alvoret kan man snu på det. Om en utenlandsk kringkaster hadde hevdet at 17. mai-toget var en «nazimarsj», ville reaksjonene i Norge ha vært umiddelbare. Ingen ville ha akseptert at barn med flagg ble fremstilt som radikalister, eller at kongefamilien ble implisert i å støtte en hatideologi.

De samme prinsippene må gjelde for Polen.

Derfor må vi lære av dette, hvor sårbar historien blir når kunnskapen glipper og ordene mister sin tyngde.

Å være nøyaktig når vi omtaler nazismen handler ikke bare om språk, men om å verne minnene til dem som bar konsekvensene.