Da jeg ropte ut navnet på hesten til min onkel, startet en magisk samtale med Dag Solstad

KRONIKK: Uten tilfeldighetenes sammentreff hadde opplevelsen glidd over i glemselen, men et lite mirakel inntraff som skulle gi meg de mest fantastiske og utrolige 20 minutter jeg har fått være med på!

Innsenderen angrer ikke på at han gjorde som kona, og innledet en samtale med Dag Solstad (bildet). Foto: Vidar Ruud / NTB

Vi hadde akkurat hørt Jan H. Landro, tidligere kulturredaktør i Bergens Tidende, intervjue Dag Solstad om den litt spesielle romanen «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896.

Begivenheten skjedde på den årlige litteraturfestivalen i Skudeneshavn, det må ha vært i 2013 eller 2014. Romanen er svært detaljrik, masse slektsopplysninger med navn, fødselsår og dødsår. I løpet av intervjuet fortalte Solstad at han alltid hadde hatt en besettelse for detaljer, det kunne dreie seg om skøytetider, eller det kunne være stamtavler til norske travhester og personlige rekorder til disse hestene. Det la jeg merke til, fordi jeg i tidlig ungdom var vanvittig fascinert av det samme.

Så kom Dag Solstad inn i restauranten

Litt seinere på dagen satt kona mi, en god venn og jeg med et glass vin og fordøyde dagens litterære innslag på en hyggelig restaurant, akkurat da var det bare oss tre der. Og hvem andre enn selveste Dag Solstad kommer inn, Norges mest prisbelønte og anerkjente dalevende forfatter, vinner av Nordisk råds litteraturpris, vært omtalt som en mulig nobelprisvinner, med et forfatterskap over mange tiår med lovpriste romaner. Det er tydelig at han er på jakt etter noen, han speider rundt i rommet for å få oversikt over de tilstedeværende. Vi er litt starstruck, men så sier kona mi: «Jeg kan ikke la denne sjansen gå fra meg, jeg må gå bort til han og fortelle at jeg har lest mange av bøkene hans, og jeg vil takke han for de mange fine opplevelsene romanene hans har gitt meg!

Hun gjør som hun har tenkt, og mens de to snakker, bestemmer jeg meg for å bli med i samtalen. Jeg innleder med å si beskjedent at jeg også har lest noen av bøkene hans. Og, fortsetter jeg – da du sa at kunne mye om travhester, tider og stamtavler, var det like før jeg reiste meg og ropte ut:

DALLY BAUSEN!

Et absurd detaljnivå

Det som nå fulgte, var en samtale på et nesten absurd detaljnivå, vi to, Dag og jeg, kastet travrekorder og hestenavn opp i lufta og tok dem ned igjen som den naturligste sak i verden, sjøl om våre felles opplevelser lå minst 50 år tilbake i tida.

Dally Bausen – sier han mens han tenker seg om – var ikke det en Solberg som eide den?

Det stemmer! sier jeg litt overveldet over at han husket – det var onkelen min, Kåre.

Jeg var faktisk til stede på Momarken travbane i august 1961, da Dally Bausen satte norgesrekorden sin med kilometertid 1,28.6, fortsetter jeg.

Var du?, nesten skriker Dag Solstad i rein begeistring. Det var jo Per Rakkestad som kjørte, ikke sant?

Jo, helt rett. Onkel Kåre døde tidlig av kreft, og Per Rakkestad tok over kuskinga, legger jeg til.

Men du, sier Solstad med et lite håp (?) om å sette meg på plass – vet du hvem som hadde norgesrekorden før Dally Bausen?

Ja, sier jeg uten å nøle, det var Molvin med kilometertiden 1.28.8!

Men vet du hvem som ble nummer to i det løpet, da, spør Solstad

Ja da, svarer jeg lynkjapt – det var Urdsønn, og han fikk samme tid som Molvin!

Husker du hesten med stort hode?

Nei, bryter Solstad inn, der tar du feil. Han hadde en tiendedels dårligere! (Jeg har undersøkt i ettertid, og Solstad hadde helt rett) Men du, apropos Per Rakestad – kjørte ikke han en varmblodstraver på den tida som hadde et litt stort hode?

Jeg drar på det, sier at jeg kan ikke komme på noe navn i farten som passer til beskrivelsen, eller ... kanskje han tenker på Chris Bingen, ymter jeg frampå.

JAAAAA! nærmest roper Solstad i vill begeistring – og vi storler av hverandres elleville glede over å mane fram disse hestenavnene fra hukommelsens gjemmested.

Våre to tilhørere står med et smil og smått måpende blikk over det de er vitne til.

Samtalen må jo ta slutt, kona mi og jeg avrunder med å skyte inn at vi er jo ikke gymnaslærer Pedersen (kjent figur i Solstads univers), men vi er faktisk gymnaslærere – i Egersund.

Det er da Solstad viser at han fortsatt har full oversikt over norsk travsport, mens min interesse og mine kunnskaper har avtatt kraftig med årene.

Egersund, ja! Det er der de avler fram dagens beste varmblodstravere, det, sier han og tenker naturligvis på Stall Skadberg på Eigerøy, som har fått fram ei rekke med stjernetravere.

Jeg på min side kan i det minste bidra med at jeg har hatt elever på skolen fra den familien!

Noe nyttig å snakke om

Vi tar høflig og smilende farvel, takker for en stor og helt utrolig opplevelse, og i det han går ut av rommet, snur han seg og utbryter: «Åh – det var herlig å kunne snakke om noe nyttig!»

Naturligvis et uforglemmelig minne som jeg har delt med mange opp gjennom årene. Det blir ikke mindre med Solstads siste bok «En sann svir», som kom ut tidligere i år, et bestillingsverk fra Det Norske Travselskap som ble stiftet for 150 år siden, altså en slags jubileumsberetning. Boka handler nettopp om Dag Solstads kjærlighet og entusiasme for travsporten, der han sier at han i det miljøet har han opplevd «det klasseløse samfunn». Intet mindre. Og jeg forstår han. Boka har fått mange terningkast 6 og 5, og anmelderne sier at ikke er de interessert i hest og aldri har de sett et travløp, men har blitt henført.

Jeg må i all beskjedenhet legge til at både Dally Bausen og Per Rakkestad er omtalt i boka til Solstad.

Da det ble kjent at Dag Solstad døde den 14. mars i år, føltes min opplevelse enda større, og den vokser og vokser ...