Da havet tok mennene, bar kvinnene byen

KRONIKK: Vi hører ofte historiene om tapene på havet, men de som holdt hverdagen og byen sammen i etterkant, blir sjeldnere synlige.

Regitze Andrea Sørensdatter i hagen til Bergsmauet 6.

Så er Stavangers 900-årsjubileum over, men byens historie er langt fra ferdig fortalt. I dag er Gamle Stavanger et idyllisk sted, men i gamle dager var det store ungeflokker, trangboddhet og fedrenes fravær til sjøs som var hverdagen her. Kvinnenes liv og virke kan lett blir nærmest usynlig for oss i dag, men det er nok her vi finner den egentlige maktå på Stra’en. Kvinner på Stra’en bar Stavanger gjennom sjøfartsbyens mørkeste tap – sjøfolk som ble borte på havet – uten disse kvinnene hadde byen ikke holdt sammen.

Den usynlige ryggraden

For kvinnene på Stra’en var byens usynlige ryggrad. Når mennene ble tatt av havet, tok kvinnene ansvar for familier, naboer og hele lokalsamfunnet. Dette perspektivet har fått liten plass i historiebøkene. Det kan nå være på tide å nyansere hvordan vi forteller Stavangers historie: kvinnene var ikke bare pårørende – de var aktive samfunnsbyggere.

Helt konkret: Midt i den tette trehusbebyggelsen i Gamle Stavanger, på Stranden, Stra’en som området gjerne kalles, ligger to små, beskjedne nabohus: Bergsmauet 6 og 8a. Små av størrelse, men tunge av historie. Her ble liv født og mistet, arbeid delt, sorg båret – og ansvar tatt der samfunnet sviktet. Husene står fortsatt, men fortellingene om kvinnene som holdt livene oppe, er stort sett glemt.

Bergsmauet 6 og 8 A.

Bergsmauet 6 ble oppført på slutten av 1700-tallet. Fiskeren Rasmus Sørensen kjøpte huset i 1812, etablerte seg der året etter da han giftet seg med Karen Jensdatter, og de fikk fem barn der. Rasmus fisket både til eget hushold og som mannskap på større båter, og han klarte å legge seg opp litt midler. I 1831 kjøpte han en liten tomt på 60 kvadratmeter bak huset, og skapte dermed et bedre uterom i den trange byen.

På den nye tomten bygget så sønnen Søren og hans kone Gurine Assersdatter huset som i dag har adressen Bergsmauet 8a. Der levde seks barn, og hverdagen var preget av venting – mennene dro til sjøs, kvinnene holdt hjemmet og arbeidet i gang.

Sorg ble handling

I 1861 solgte Rasmus huset til datteren Karoline og hennes mann, men sikret sin alderdom: han skulle bo gratis i eget kammer og ha pleie og mat til han døde. Karoline og mannen rev det gamle huset og bygde huset som står der i dag – Bergsmauet 6, senere hjem for Regitze; Rasmus og Karens barnebarn.

Regitze Andrea Sørensdatter ble født i 1853 i Bergsmauet 8a. Hun vokste opp med lesing av avisene som fulgte skipslistene nøye, og hun lærte tidlig hva det betydde når et skip var meldt savnet. Som nittenåring giftet hun seg med styrmann Martin Olsen, og de fikk datteren Marthe, som døde to år gammel.

Da briggen UELAND forsvant i 1881, omkom ni menn fra Stavanger, blant dem Regitzes bror Adolf Sørensen. I 1893 mistet hun fetteren Peder Caius i Atlanterhavet, og i 1900 druknet hennes andre ektemann, kaptein Einar Svendsen, under en orkan ved Seychellene.

Tre nære menn ble tatt av havet – et skjebnescenario som mange kvinner på Stra’en levde med daglig. I denne perioden, fra 1880–1900 er 203 sjømenn registrert i Domkirkens kirkebok som døde på havet.

I 1880-årene begynte Regitze å hjelpe til ved fødsler i de trange husene. Hun hadde ingen formell utdanning, men hun bygde raskt opp et rykte gjennom omsorg, nøyaktighet og dyktighet. Mange kvinner fikk hjelp uten betaling. Hun så behovene rundt seg, og hennes innsats ble konkret: Hun gjorde sorgen om til handling.

Disse kvinnene må inn i historien

I 1903 arvet hun begge husene i Bergsmauet og meldte seg inn i Foreningen for Skibbrudnes Redning i Stavanger. Hun ble en drivkraft i kvinneavdelingen der hun samlet inn penger, lagde håndarbeider og gikk utrettelig fra dør til dør med innsamlingslister. I 1937, 84 år gammel, ble hun omtalt som æresmedlem i Redningsselskapets blad Signal – hun var da Norges eldste aktive medlem og hadde vært medlem i 37 år.

I dag består Stra’en av 173 trehus, fredet på 1950-tallet; det er den best bevarte trehusbebyggelsen i Nord-Europa. Husene minner oss om byens historie – men også menneskene bak veggene fortjener oppmerksomhet. Kvinnene på Stra’en gjorde byens mørkeste tider bærbare, til å holde ut. De holdt byen sammen mens havet tok mennene.

Uten disse kvinnene hadde Stavanger og Stra’en ikke overlevd som samfunn. Deres innsats må skrives inn i historien som en like sentral del av byens arv som skipene, kapteinene og sjøfarten. Bergsmauet 6 og 8a minner oss om at usynlig omsorg, ansvar og utholdenhet også er makt. Kvinnene på Stra’en bar byen videre – det var disse kvinnene som var den egentlige maktå på Stra’en, for de var samfunnslimet i det levde livet den gang; deres innsats bør få en større plass i historien vi forteller om byen vår.