Cantillon-effekten - en ukjent driver bak økonomisk ulikhet

Flere nordmenn føler på en stadig trangere økonomi, og økonomisk ulikhet preger den politiske debatten. Partiene peker ut syndebukker og foreslår løsninger på løpende bånd. Likevel blir den kanskje største ulikhetsmaskinen aldri diskutert, mest sannsynlig fordi politikerne ikke er klar over at den eksisterer: Nemlig Cantillon-effekten og dagens gjeldsbaserte fiat-pengesystem.

I 1971 forlot verden gullstandarden helt, og alle stater gikk over til et fiat-pengesystem der penger skapes ut av ingenting. I dag er gjeld og penger i praksis to sider av samme sak. Mesteparten av norske kroner skapes nå via et tastetrykk i det øyeblikket en bank gir et lån. Bankene har ikke pengene de låner ut; som Norges Bank illustrerer på egne sider så trylles de frem og skapes idet lånet blir utstedt. Siden 1971 har det i gjennomsnitt blitt skapt 8 prosent mer norske kroner hvert år. Denne utvanningen av pengene er hovedårsaken til at de taper kjøpekraft, og at vi opplever en generell prisstigning over tid.

Cantillon-effekten er en ulikhetsmaskin

Cantillon-effekten forklarer hvordan økt pengemengde sentraliserer rikdom. Aktørene nærmest pengetrykkingen tjener på økningen, mens majoriteten taper kjøpekraft. Nyskapte penger fordeles aldri likt. De som mottar nyskapte penger først, kan bruke dem før priser stiger. Etter hvert som pengene sirkulerer nedover i økonomien, øker prisene på varer fordi flere enheter penger jakter dem. Jo lenger bak i køen du står, desto dyrere har alt blitt når du mottar de samme pengene. I dagens gjeldsbaserte pengesystem er det de som kan skape penger, eller har størst tilgang på billig kreditt, som høster gevinstene.

Cantillon-hierarkiet: Taperne og vinnerne av pengetrykkingen

De største taperne er dem uten eiendeler; studenter, unge i etableringsfasen, pensjonister som leier og trygdede. De lever måned til måned uten økonomisk overskudd til å kjøpe seg inn i bolig- og aksjemarkedet. Kjøpekraften til eventuelle sparepenger råtner bort over tid. Når økningen i pengemengden blåser opp prisene på boliger og aksjer, står denne gruppen igjen på perrongen. De får ingen av fordelene, men alle ulempene i form av dyrere konsumvarer og en boligdrøm som forsvinner. Da pengemengden (M2) i Norge økte 33 prosent fra januar 2020 til januar 2023, ble det økonomiske gapet betydelig større. De spiller Monopol uten å eie en eneste gate - forhåndsdømt til å tape. Over står middelklassen. De eier gjerne bolig og litt indeksfond, som gir en liten beskyttelse av kjøpekraft fordi prisene omtrent øker i takt med pengemengden. Men siden lønnsveksten ikke holder tritt med pengemengden, spiser livsnødvendigheter opp en stadig større del av inntekten. Middelklassen må derfor løpe fortere i hamsterhjulet for å opprettholde levestandarden. Det er ikke tilfeldig at man før kunne brødfø en familie og kjøpe bolig på én inntekt, mens det i dag ofte kreves to for at regnestykket skal gå opp. De spiller Monopol, men eier bare en gate uten hotell. Derfor taper de i lengden. I øvre halvdel står de få aktørene som tjener på pengetrykkingen; en er «de rike». De har best lånebetingelser og bruker billig kreditt som et verktøy for å kjøpe eiendeler som blåses opp av pengetrykkingen. Her er rotårsaken til den økende ulikheten. Siden nye penger skapes som kreditt, vil de som kan låne mest, alltid stå først i køen for å tilegne seg mest reelle verdier. Politikere hevder at inflasjon er bra for middelklassen fordi det «spiser opp» gjeld, men glemmer at det er de rike som har mest lån. En med 800 millioner i gjeld brukt til å kjøpe utleieboliger og aksjer, er mye mer tjent på at gjelden utvannes enn en barnefamilie med lån på boligen de bor i. Det er ikke «de rike» sin skyld; de følger bare incentivene. Når kjøpekraften til pengene smelter, må man eie det som ikke smelter. Finansbransjen er en annen vinner. Fordi pengene devalueres, kan man ikke lenger lagre verdi gjennom sparing. Folk må derfor i praksis tjene pengene sine to ganger: Først gjennom arbeid, og deretter gjennom investeringer for å bevare kjøpekraften. Resultatet er en massiv finansialisering av økonomien, der finansbransjen henter enorme gevinster på å forvalte verdiene folk nå er "tvunget" til å eie.

På toppen står stater og banker. De fleste stater bruker mer penger enn de får inn via skatter og avgifter, og dekker budsjettunderskuddet via pengetrykking (Norge er et unntak; vi bruker Oljefondet). Gjennom generell prisvekst øker også statens skatteinntekter uten at politikerne trenger å vedta upopulære skatteøkninger. Begge metodene er grunner til at inflasjon kalles for «en skjult skatt». Stater er også aktørene med mest gjeld, og tjener dermed mest på at gjeld utvannes. Bankenes forretningsmodell - beskyttet av et pengemonopol - baserer seg på å utstede lån med penger som tidligere ikke eksisterte, for så å kreve renter på dem. Hvis du trykker egne tusenlapper, kalles det falskmynteri - når banksystemet gjør det samme, er det en del av pengepolitikken.

Det er bra og rettferdig at de som skaper store verdier blir belønnet. Problemet er ikke økonomisk ulikhet i seg selv, men den systematiske skjevheten skapt av pengesystemet og Cantillon-effekten. Likevel er det ingen stortingspolitikere - fra Rødt til FrP - som snakker om temaet.

Er det ikke på tide at våre folkevalgte lærer mer om dette og setter det på dagsordenen?