Brevet fra Irans president til det amerikanske folk

Dette er brevet fra Irans president Masoud Pezeshkian til det amerikanske folket, gjengitt i sin helhet.

Foto: Angelina Katsanis / AP

I Guds navn, den barmhjertige, den nåderike.

Til folket i USA, og til alle som midt i en flom av forvrengninger og konstruerte fortellinger fortsatt søker sannheten og streber etter et bedre liv:

Iran – med dette navnet, denne karakteren og denne identiteten – er en av de eldste sammenhengende sivilisasjonene i menneskehetens historie. Til tross for historiske og geografiske fordeler til ulike tider har Iran aldri i sin moderne historie valgt veien mot aggresjon, ekspansjon, kolonialisme eller dominans. Selv etter å ha gjennomlevd okkupasjon, invasjon og vedvarende press fra stormakter – og til tross for militær overlegenhet over mange av sine naboer – har Iran aldri startet en krig. Likevel har landet bestemt og modig slått tilbake mot dem som har angrepet det.

Det iranske folket nærer intet fiendskap mot andre nasjoner, inkludert folket i Amerika, Europa eller nabolandene. Selv i møte med gjentatte utenlandske inngrep og press gjennom sin stolte historie har iranerne konsekvent trukket et klart skille mellom regjeringer og folkene de styrer. Dette er et dypt forankret prinsipp i iransk kultur og kollektiv bevissthet – ikke en midlertidig politisk holdning.

Av denne grunn er det å framstille Iran som en trussel verken i samsvar med historisk virkelighet eller med dagens observerbare fakta. En slik oppfatning er et produkt av politiske og økonomiske innfall fra de mektige – behovet for å skape en fiende for å rettferdiggjøre press, opprettholde militær dominans, holde våpenindustrien i gang og kontrollere strategiske markeder. I et slikt miljø blir en trussel oppfunnet hvis den ikke finnes.

Innenfor denne rammen har USA konsentrert det største antallet av sine styrker, baser og militære kapasiteter rundt Iran – et land som, i hvert fall siden USAs grunnleggelse, aldri har startet en krig. Nylige amerikanske angrep utført fra nettopp disse basene har vist hvor truende en slik militær tilstedeværelse virkelig er. Naturligvis vil ingen land som står overfor slike forhold, gi avkall på å styrke sine defensive kapasiteter. Det Iran har gjort – og fortsetter å gjøre – er et avmålt svar forankret i legitimt selvforsvar, og på ingen måte en oppstart av krig eller aggresjon.

Forholdet mellom Iran og USA var ikke opprinnelig fiendtlig, og de tidlige møtene mellom det iranske og det amerikanske folket var ikke preget av fiendtlighet eller spenning. Vendepunktet var imidlertid kuppet i 1953 – et ulovlig amerikansk inngrep som tok sikte på å hindre nasjonalisering av Irans egne ressurser. Det kuppet forstyrret Irans demokratiske prosess, gjeninnførte diktatur og sådde dyp mistillit blant iranere overfor USAs politikk. Denne mistilliten ble ytterligere forsterket med USAs støtte til sjahen, støtten til Saddam Hussein under den påtvungne krigen på 1980-tallet, innføringen av de lengste og mest omfattende sanksjonene i moderne historie, og til slutt uprovosert militær aggresjon – to ganger, midt under forhandlinger – mot Iran.

Likevel har alt dette presset ikke klart å svekke Iran. Tvert imot har landet blitt sterkere på mange områder: Leseferdigheten har tredoblet seg – fra rundt 30 prosent før den islamske revolusjonen til over 90 prosent i dag. Høyere utdanning har økt dramatisk. Betydelige framskritt er oppnådd innen moderne teknologi. Helsetjenester har blitt bedre, og infrastruktur har utviklet seg i et tempo og i en skala som ikke kan sammenlignes med fortiden. Dette er målbare, observerbare realiteter som står uavhengig av konstruerte fortellinger.

Samtidig må ikke den ødeleggende og umenneskelige virkningen av sanksjoner, krig og aggresjon på livene til det motstandsdyktige iranske folket undervurderes. Fortsettelsen av militær aggresjon og nylige bombinger påvirker folks liv, holdninger og perspektiver i dyp grad. Dette gjenspeiler en grunnleggende menneskelig sannhet: Når krig påfører uopprettelig skade på liv, hjem, byer og framtid, vil folk ikke forbli likegyldige overfor dem som er ansvarlige.

Dette reiser et grunnleggende spørsmål: Hvilke av det amerikanske folkets interesser tjenes egentlig av denne krigen? Var det noen objektiv trussel fra Iran som kunne rettferdiggjøre en slik oppførsel? Tjener massakren av uskyldige barn, ødeleggelsen av farmasøytiske anlegg for kreftbehandling eller skryting om å bombe et land «tilbake til steinalderen» noe annet formål enn å skade USAs globale omdømme ytterligere?

Iran gikk inn i forhandlinger, inngikk en avtale og oppfylte alle sine forpliktelser. Beslutningen om å trekke seg fra den avtalen, trappe opp mot konfrontasjon og utføre to angrep midt under forhandlinger var ødeleggende valg tatt av den amerikanske regjeringen – valg som tjente en utenlandsk angrepsmakts villfarelser.

Å angripe Irans vitale infrastruktur – inkludert energi- og industrianlegg – rammer det iranske folket direkte. Utover å utgjøre en krigsforbrytelse har slike handlinger konsekvenser som strekker seg langt utover Irans grenser. De skaper ustabilitet, øker menneskelige og økonomiske kostnader og opprettholder sykluser av spenning, og sår frø av bitterhet som vil vare i årevis. Dette er ikke en demonstrasjon av styrke. Det er et tegn på strategisk forvirring og manglende evne til å oppnå en bærekraftig løsning.

Er det ikke også slik at USA har gått inn i denne aggresjonen som stedfortreder for Israel, påvirket og manipulert av det regimet? Er det ikke sant at Israel, ved å konstruere en iransk trussel, søker å avlede global oppmerksomhet bort fra sine forbrytelser mot palestinerne? Er det ikke åpenbart at Israel nå tar sikte på å kjempe mot Iran til den siste amerikanske soldaten og den siste amerikanske skattekronen – og skyver byrden av sine villfarelser over på Iran, regionen og USA selv i jakten på illegitime interesser?

Er «America First» virkelig blant den amerikanske regjeringens prioriteringer i dag?

Jeg inviterer dere til å se forbi propagandaapparatet – en integrert del av denne aggresjonen – og i stedet snakke med dem som har besøkt Iran. Se på de mange dyktige iranske innvandrerne – utdannet i Iran – som nå underviser og forsker ved verdens mest prestisjefylte universiteter, eller bidrar til de mest avanserte teknologiselskapene i Vesten. Stemmer denne virkeligheten overens med forvrengningene dere blir fortalt om Iran og dets folk?

I dag står verden ved et veiskille. Å fortsette på konfrontasjonens vei er mer kostbart og meningsløst enn noen gang før. Valget mellom konfrontasjon og dialog er både reelt og betydningsfullt. Utfallet vil forme framtiden for generasjoner som kommer. Gjennom sin årtusener lange stolte historie har Iran overlevd mange angripere. Alt som gjenstår av dem er blamerte navn i historien, mens Iran består – motstandsdyktig, verdig og stolt.
Oversettelsen er gjort ved hjelp av kunstig intelligens, men gjennomgått av journalister.

(Kilde: Press TV )